Kronikk av Håkon Alstadheim-Venstre
Etterhvert som du skreller legger du grønnsakene i en diger bolle med kaldt vann, gjerne godt saltet. Så skreller du gulrøtter og legger oppi. Saltet er der av en grunn. Hvis du smaker på en rå grønnsakbit dagen etterpå, kan du kanskje gjette grunnen.
Dagen etter når du kommer hjem, setter du på en full vannkoker og skrur på den største kokeplata under den største gryta di med litt vann, før du får av deg jakka. Når vannet koker legger du potetene i og fyller på fra vannkokeren til du har rikelig med vann. Mer vann gir mer stabil temperatur, og mindre stress. Salt vannet. Når vannet koker igjen har du kålrota oppi. Når vannet koker igjen skrur du ned plata, så det bare så vidt koker. Etterhvert som kjernetemperaturen stiger i grønnsakene må du redusere effekten. Så deler du gulrøttene i to på langs og på tvers, og de tjukkeste bitene en gang til i på langs. Legg dem i gryta ett kvarter før potetene er ferdige. Så steiker du tjukke skiver flesk til det er gjennomstekt men ikke mørkebrunt, og legger til side i ei panne eller ei lita gryte. Hold panna varm, og flesket også. Blodpølse skjæres i 2 cm tjukke skiver, men vent med å legge dem i panna.
Dekk bordet litt trivelig, sett fram melk til drikke og sirup. Førti minutter etter at du kom inn døra, er alt klart. Du kan ønske velkommen til bords mens du lar blodpølse frese tre minutter på hver side så skivene får ei fin skorpe uten å bli tørre. Ikke ha for varm panne! Legg opp poteter, gulrøtter, kålrot og blodpølse til alle. Snakk om det dere får på tallerkenen. Hva var basis-maten i Norge før poteten kom? Husker noen faren til Emil i Lønneberget som fikk blodklubb-røre i hodet? Hva het det på Svensk ? Svaret er palt, hvis noen lurer. Det finnes til og med et flatbrød som heter paltbrød. De har det hos Coop i Åre. Legg på et par teskjeer med sirup på hver skive blodpølse mens den fortsatt er varm, så sirupen smelter. Legg litt flesk og fleskefett på hver tallerken.
Kjenn hvordan bitterheten i kålrota, søtheten i gulrota og den sprø krydra smaken av blodpølse utfyller hverandre. Balanser med den milde smaken av potet og flesk. Kjenn hvordan en slurk melk veier opp for smaken av maten.
Hvorfor gjør vi dette så sjelden? Hvorfor er det grandis, poser og ting fra frysedisken på bordet vårt så ofte? Mange kaller det tidsklemma, men er det egentlig timer og minutter vi har for lite av? Jeg tror det som mangler er oppmerksomhet, tilstedeværelse. Jeg mener et bedre ord enn tidsklemma er hjerneklemma. Vi har alltid hodet fullt av mediestøy, avtaler, trening, arrangementer som skal koordineres og rekkes, men hvis vi virkelig ville så har vi massevis av tid. Hvis middagen står på bordet førti minutter etter at vi kommer hjem, så er det til å leve med. Jeg tror vi kjøper middag i ferdige byggesett for å slippe å tenke. Hvordan har det blitt slik, at vi ikke vil tenke på den maten vi stapper i oss?
Skal vi tenke på maten? Ja, det skal vi. Vet du hva som er i ei blodpølse ? Da jeg vokste opp fantes både blodpølse og blodpudding i flere varianter. Og det er ikke lengre siden enn at disse variantene lå vakuumpakket i en kjøledisk. Søte og salte, med gryn, sukat og mye forskjellig i. Vet du hva sukat er? Hvis du tenker deg om kan du legge merke til at kålrot med et lite lag voks utenpå gjerne er litt sprøere og finere. Alt for lenge har det vært sosialt akseptert at man spiser bare for å stille sulten. Bli ferdig med etinga fortest mulig, så ungene kan rekke å spille litt data og se Americas Funniest Home Videos før de må gjøre lekser og legge seg.
Det er ikke rart at maten i mange norske butikker er kjedelig. Det er ikke rart at mye av de «fine» råvarene egentlig ikke er så veldig mye bedre enn billig-variantene. Og da er det ikke rart at vi kjøper det billigste. Det er mange i «verdikjeden» som gjør mye riktig. Temperatur kontrolleres, tørrstoffinnhold måles, sykdommer bekjempes. Men skal det være mulig å se forskjell på ei dyr gulrot og ei billig gulrot, må alle som er borti gulrota vite hva som er ei god gulrot. Jenta i åkeren, fyren i pakkeriet, sjåføren på lastebilen, han som rydder i butikken må vite hva han eller hun syns er godt med ei gulerot. Ikke minst må du kunne vite det når du får den.
Hvorfor kan vi ikke leve like godt med frossenpizza og «dinner kits»? Når det å spise blir en jobb for å få kroppen til å fungere, mister vi mye. Tusenårgammel nasjonal matkultur. Sosiale arenaer. Mestringsarenaer. Muligheten til å bekjempe overvekt og diabetes på en naturlig måte ved å konsentrere oss om å ta vare på og nyte en liten porsjon (gjerne med fløte og smør) heller enn å dytte i oss av et masseprodukt til magen sier stopp.
Løsningen må være å la alle ungene i Norge, og ihvertfall i et av norges spiskammers, Nord-Trøndelag, lære seg å kjenne mat. Å kjenne mat betyr mer en bare å kjenne ulike smaker, sjøl om det også er viktig. I barnehagealderen er det mulig å få ungene til å tørre å prøve. Ulike frukter. Oster. Spekemat. Smak, lukt, konsistens.
Like viktig som det rent fysiske ved det å smake, er kunnskapen om hva mat er. Det er ikke en masse som kommer ut av en tube. Det er vekster med spennende opprinnelse og ulik historie. Det er kjøttvarer fra ville dyr og tamme dyr. Det er varer konservert på historiske, hevdvunne måter og på moderne måter. Det er retter fra ulike kulturer. Ungene ser forskjell på bunad og kimono. Ser de forskjell på sashimi og gravlaks?
Jeg mener matkultur må inn i barnehager og grunnskoler. Jeg drømmer om at mat skal bli en del av den kulturelle skolesekken. Få lefse- og flatbrødbakere og spekematprodusenter til å reise på skolekjøkkenturne! Server Gumbo når du serverer Zydeco-musikk! Fortell om matkulturen og vis hvordan ingrediensene ser ut, og hvorfor nettopp disse er med i en nasjonalrett.