Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte en styrt avvikling av næringen. En sektor som økonomisk står på egne ben kan bli fjernet med et pennestrøk. Dette rammer bare 350 foretak, og det er vel hovedgrunnen til at et slikt vedtak kan fattes. Eiernes stemmer i valgurnen betyr lite i forhold til de stemmene som synes at pelsdyrhold er forkastelig.
Pelsdyr har vært holdt i Norge i 90 år. Vi er det landet i verden som har de strengeste reglene for pelsdyrhold. Mange av utøverne har drevet i årtier med priser som har variert dramatisk og som bestemmes på de internasjonale auksjonene. Oppdretterne har ikke hatt noen trygg havn i statlige overføringer. Det er åpenbart at det også i denne næringen finnes utøvere som ikke følger reglene. Slike utøvere finnes dessverre innen alle typer husdyrhold. Derfor har vi et regelverk og et Mattilsyn som foretar kontroll. Noen årsaker til at pelsdyr har hatt spesielt fokus fra dyrevernsiden er åpenbare. Det fremmes som argument at pels er unyttig. Det er mulig, men så vi at APs landsmøte også samtidig vedtok importforbud av pels fra andre land med dårligere dyrevelferd? Nei — for det ville ramme andre typer virksomheter som pelshandel og detaljhandelen. En annen årsak til fokuset er nok "søthetsfaktoren". En liten rev med avrevet fot skaper nok andre følelser enn en syk okse. Til slutt kan det kanskje hevdes at næringen selv ikke har vært dyktige nok med informasjon og åpenhet. Norges Pelsdyralslag har i alle fall tatt initiativ til en kontrollordning som betyr fire årlige veterinærbesøk i alle farmer.
Næringsgrunnlaget til oppdretterne og en årlig produksjon på en halv millard kroner står i fare for å utraderes. Det kan bli mer alvorlige konsekvenser? Andre husdyrnæringer kan bli utsatt for det samme – aksjoner mot gårder, følelsesladd argumentasjon om dyrevelferd og påvirkning av en opinion som ikke vet mye om husdyrhold. Det er grunn til å anta at fjørfehold med tusenvis av individer, og derfor relativt mange døde dyr, vil kunne bli det neste målet.
Må politikerne gi etter for grupperinger som ofte ikke har nok kunnskap, og som ikke trenger å ta ansvar for helheten? Jeg har selv deltatt i kommersiell selfangst. Det er en virksomhet, med blod og slakt på hvit driv-is, som er sterkt egnet til å skape følelser. Selfangsten bekjempes av dyrevernalliansen NOAH som også jobber mot pelsdyrhold. Norge har vært, og er, under et sterkt internasjonalt press for å avvikle fangsten. Det fanges nå årlig under 5000 dyr og derfor betyr fangsten lite kommersielt. Hvorfor fortsetter vi da å bruke over 10 millioner statlige kroner i året til å subsidiere næringen? Fordi Norge ønsker å beskytte fiskeriene og fordi selfangst handler om våre territoriale rettigheter i Nordishavet. Politikerne står opp og gjør det som er rett.
Organisasjonsmakt og økonomisk verdi av næringer betyr mer enn rasjonell argumentasjon om dyrevelferd. Hadde pelsdyr hatt den samme økonomiske betydning som fiskeriene ville ikke APs landsmøte en gang våget å sette avvikling på sakskartet. Skal vi bli et land som ikke tåler at dyrehold medfører en viss grad av sykdom uansett hvilke tiltak som gjøres? Landet som i stedet velger å importere pelsen og kyllingfiletene fra land med dårligere dyrevelferd? Denne saken er en test på politikeres evne til å gjøre det langsiktige og riktige framfor det som kan gi stemmer og popularitet.
Nils P. Hagen, Tynset