Du kjenner følelsen: Det nærmer seg slutten av dagen, du er sliten, trøtt og har egentlig mest lyst å pakke ryggsekken og stikke hjem, men så er det noe i den siste oppgaven dere gikk igjennom på tavla du fremdeles ikke forstår… Så du har rukket opp hånda og venter. Og venter. Og venter…
For det er ti hender til i været. Alle lurer på noe. Alle trenger veiledning. Hjelp.
Hvor er så hjelpen? Hun eller han kommer i form av «læreren», og dette kompetanseredskapet skal fordeles jevnt på alle. I teorien i alle fall. Men er det jevnt?
Er det noe ALLE velgere har til felles, er det nettopp skolen. Vi har alle vært der en eller annen gang. Noen av oss lenger enn andre, avhengig av hvilke personlige evner en velger å satse på eller får mulighet til å satse på. Så – uavhengig om man er advokat, politimann, bilmekaniker eller kjører buss: Vi har alle vært der.
Det er ett ord som går fascinerende mye igjen i media for tiden; både politikere og næringslivtopper strør om seg med det nye yndlingsordet sitt, smiler bredt og ser ut til å føle at de sa noe fantastisk smart. Kanskje gjorde de det også? Ordet er:
Bærekraftig.
Ting skal stort sett være bærekraftig for tiden. Bærekraftig industri, bærekraftig drift, bærekraftig miljøpolitikk. Men hva mener de egentlig med dette? Hvordan defineres bærekraftig? Skal man bruke vanlig sunn fornuft og prøve å plassere ordet, ser det ved første øyekast ut til å bety noe tilnærmet «selvdrevet», «fremtidsrettet» eller rett og slett «liv laga» for å gjøre det litt enkelt.
La oss strekke strikken litt og forsøke å putte ordet sammen med begrepet «skole». Bærekraftig skole. Ja, jeg vet det er «feil» bruk av ordet, at det klinger uvant og merkelig i ørene, iallefall for en norsklærerspire. La oss likevel leke litt oss med begrepet.
Bærekraftig skole.
Om man kan prate stort og fremtidsrettet om industri og landet generelt, at det må ha en bærekraftig underliggende struktur, kan man ikke komme utenom temaet skole. For hvor er det vi legger grunnlaget for all den andre «bærekraftigheten»? Jo, det er jo nettopp i skolen. Hva mener jeg så med «skolen»?
Jeg, som lærerstudent, mener den strekker seg helt fra første dag man kryper inn i barnehagen til man som pensjonert professor hinker ut fra universitetet. I tillegg kommer alt som passer inn mellom de to ytterpunktene. Dette fordi grunnlaget for å ha et godt utgangspunkt når man starter i småskolen legges i barnehagen, der man skriker etter faglærte og kompetente mennesker som ikke bare har et stort hjerte og et godt lag med barn, men som har faglig tyngde med seg i sekken når de sykler avgårde til jobb. En jobb hvor de former Sandnes’ flotteste leire; disse fremtidige «bærekraftige» menneskene. Og hvor skal de etterpå? Jo, inn i grunnskolen – der vi alle har vært – i fortrinnsvis 12 år.
Så kommer den. Videregående. Den store, skumle videregående skolen. Der hvor man staker ut sin egen framtid og begynner å få en følelse av å være herre over egen hverdag. Man blir mer og mer behandlet som et voksent, selvstendig individ, men med trygge rammer og riktig tilrettelegging rundt seg. I alle fall er det tanken (og det sies jo at det er den som teller).
Tilbake til følelsen. Den av å sitte der med armen i været og vente på hjelp helt til det ringer ut; til man sitter hjelpeløs tilbake. Det er fredag, og oppgaven man ikke har grunnlag for å forstå, skal leveres på mandag. Hva gjør man da? Jo, de fleste av oss blir irritert, frustrert, føler oss forbigått og kjenner ikke denne læregleden, mestringsfølelsen — selve limet som binder kunnskapsløftet sammen fra perm til perm.
Det vi vet er at det er alt for mange som slutter før den videregående utdannelsen er fullført. Og hvem er disse «mange»? Det er ikke bare et prosenttall man leser i ei avis før man blar videre og ikke tenker mer på det. Så igjen: Hvem er de? Jo, de er deg eller meg. Venninna di, en fetter, naboen, noen du gikk i klasse med på ungdomsskolen men ikke kjenner lenger. Du bare hørte at de sluttet, men vet ikke helt hva som skjedde videre og hva de driver med nå.
Hvorfor er det sånn? Svarene på dette spørsmålet er mange og som oftest sammensatte, akkurat som kommunen. Den er satt sammen av skoler, kollektivtransport, PP-tjenester, bibliotek: alle disse ulike tjenestene man trenger og lener seg på for å komme dit man vil og trenger. Og lærere. Selv lærere jobber for kommunen.
Så hvorfor bry seg om noe så «kjedelig» som lokalpolitikk? Jo, for når man sitter der på bakerste rad en fredag ettermiddag – sliten og trøtt, og ikke får hjelp av læreren – er det fordi også dét er et sammensatt bilde. Læreren er bare én person i en klasse på rundt tretti. Han eller hun må bruke tiden sin på skjemaer og administrerende oppgaver i stedet for i klasserommet, der DU sitter. Det var ikke penger til etterutdannelse og det nye pedagogikkurset likevel, så læreren lærte aldri trikset med hvordan du som elev skal føle at du blir sett, hørt, respektert og verdsatt til tross for at det ikke var tid nok til å hjelpe deg.
Eller kanskje hadde akkurat denne læreren dette kurset, og derfor bruker skolen denne lærerressursen, som egentlig skulle være din, til å fungere som sosiallærer for hele trinnet. Eller en annen blant en rekke andre mulige forklaringer på hvorfor læreren ikke får gjort det den egentlig skal: sikre best mulig læring for hver enkelt elev.
Å få tid, hjelp og støtte når man ikke får det til, og noe å strekke seg etter, en utfordring og muligheten til å bli enda bedre når man er så heldig å være god. Kanskje hadde ikke denne skolen nok penger til en ekstra lærer, den som skulle hjulpet deg da du trengte det? I Stavanger kuttet de 13 lærerstillinger for å få budsjettet til å strekke til. Klasser blir slått sammen. Hvor mange av disse fortvilede hendene i været får man ikke da?
Det er her lokalpolitikeren kommer inn. Lokalpolitikeren som er engasjert, medmenneskelig og med et ønske om å finne gode løsninger på sammensatte problemer; som prøver å se linker, trekke tråder og se helhetlig på alle disse faktorene som ligger bak at noen vurderer å gi opp skolen; som ser at skolen ikke bare er skolen, men hele reisen fra barnehagen til universitet – og at det angår oss alle.
For at vi i det hele tatt skal ha muligheten til å ha noe som HELST til å hete bærekraftig, må vi begynne der vi alle må innom: Nettopp skolen. Det er her man legger til rette for at Norge skal være et bærekraftig land, enten det være seg i industrien, kraft og energi eller i miljøpolitikken. Ved å satse på, og legge til rette for, enkeltmennesket. For hvis ikke enkeltmennesket er viktig — hva er det da?
Personlig må jeg si at det ikke finnes noe viktigere, og det var vel nettopp dette synet som gjorde at jeg følte meg tiltrukket av Venstre i utgangspunktet. Hva var dette partiet, så lite, men likevel med så brennende stort engasjement? Et sted hvor man evnet å se at samfunnet er en flott balanse mellom enkeltmennesket og samholdet, et sted hvor det skal være rom for å lykkes og tilgivelse for å feile. Et gulrot- og frihetsbasert samfunn; ikke et styrt med pisk og pekefinger.
Det er mye jeg kunne frest ifra meg om. DLD, nedrustingen av rusomsorgen, kaos i NAV, et lokalt rush-mareritt som bidrar frustrerende mye til C02-problematikken – men Rom ble ikke bygget på én dag. Og uansett hvilket lokalt eller nasjonalt problem man ønsker å angripe, så er man avhengig av én ting, og én ting alene:
Kompetanse.
Dersom man skal legge grunnlaget for at enkeltmennesket får utvikle seg selv og sin kompetanse, må man vende nesen dit alt begynner: Skolen.
En jærbonde kan ikke stå og forbanne seg over en dårlig avling når høsten setter inn og trekkfuglene reiser til sydlige strøk, om han ikke gadd å gjødsle når vårsolen varmet og de samme fuglene sang så fint. Det handler om å gjøre jobben og investere i de riktige områdene. Så kommer avlingen mest sannsynligvis til å se bedre ut til høsten.
Gjødsler vi fremtiden vår – både barna og ungdommen – nå, kan vi se frem til en god avling; et godt Norge, med dyktige mennesker til å angripe alle de spennende utfordringene vi har. Enten det er å bygge veier som tåler frost og tele eller å tørre å satse på gründere og fornybar energi.
«Gjødsler» vi skolen, er jeg overbevist om at vi får igjen så det monner når det er tid for å måle avling!