For de som leste George Orwells «1984» før informasjonsalderen gjorde sitt inntog, var det to store innvendinger mot at skrekkvisjonen i boka i det hele tatt kom til å skje noen gang. Den første innvendingen var at det aldri ville være mulig å lagre så mye informasjon om et menneske som man gjør i «1984». Den andre innvendingen var at det aldri ville være mulig å finne et diktatur så ondskapsfullt at det ville overvåke mennesker på den måten. Onskapsfullt eller ikke: Nå er vi der.
Stortinget har nå vedtatt overvåking av hver enkelt borgers bevegelse, kommunikasjon og av hvem man kommuniserer med. Vi har kommet teknologisk til det punktet George Orwell skrev om. Et liberalt demokrati har tatt dette bevisste valget.
Et vesentlig spørsmål er hvem direktivet skal ta. De man virkelig ønsker å bekjempe, de store kriminelle syndikater, mafiastrukturer og terrorister, finner direktivet så lett å omgå at ingen av dem kommer til å bli tatt. Det er altså ingen av de store haiene som kommer til å gå i nettet her. Erna Solberg sier at poenget er ikke å ta de små haiene heller. Hvem er det da man skal ta? Jo, sier tilhengerne, noen gjør alltid feil. Aha. Vi skal altså ta de dumme haiene. Det er sannelig et målrettet direktiv.
Møte mellom teknologi og politikk er alltid krevende. For Venstre er det viktig at det som regnes som menneskerettigheter og som regnes som viktige liberale rettigheter i et samfunn, overføres fra den analoge verden til den digitale verden. Det vi regner som rimelig å gjøre mot et menneske i den analoge verden, skal være det som er rimelig å gjøre mot et menneske i den digitale verden. Nå er vi i ferd med dramatisk å overskride den grensen.
Venstre var det første partiet som tok opp dette direktivet da det første gang var til behandling i Europautvalget. Fortsatt arbeider Venstre på europeisk nivå for å stanse det. Datalagringsdirektivet er et direktiv som råtner innenifra. Det er i ferd med å bli stoppet i flere land der man har prøvd det. Det er i ferd med å gå i oppløsning innad i EU-systemet, og alle Venstres liberale venner i Europaparlamentet jobber hardt for å bli kvitt det. Hvorfor haster det da for Norge?
Så sier tilhengerne at dette skal være så sikkert, at ingenting skal havne på avveie. Men finnes det noe system som noen gang har vært sikkert? Vi har nesten ukentlig helsejournaler som havner på avveie. Vi ser stadig vekk at all trafikkinformasjon som samles, havner på avveie. Ja, sjøl fra de sikreste systemene til utenriksdepartementet i USA havner informasjon på avveie. Selv de sikreste systemene viser lekkasjer. All historie har vist oss at når informasjon samles, blir den også misbrukt, og den vil lekke ut.
Det som har vært viktig for Venstre, har vært å samle politiressurser og gi politiet en reell mulighet til å jobbe på tradisjonelle måter og etter de politimetodene som vi ga dem da vi satt i regjering. Problemet er at politiet ikke har råd til å bruke disse metodene. Kriminalitet bekjempes alltid best med tradisjonelt, godt politiarbeid, og det er en illusjon å tro at det å samle all slags informasjon om alle borgere til enhver tid skal gjøre dette samfunnet til et sikrere samfunn. Mistenksomhet skaper derimot utrygghet.
Klikk her for å komme til forsiden