Kronikk av Hans Martin Storø – Organisatorisk nestleder i Nord-Trøndelag venstre
Tenk deg at det står en myndighetsperson ved postkassen din hver dag. Han registrerer all posten din. Hvem som er avsender, når den er sendt, hvor den kommer fra og hvor stort omfang den har. All informasjon som nedtegnes legges i en database og lagres for et tidsrom for 6 måneder. Det er dette Datalagringsdirektivet handler om. Hadde dette handlet om vår vanlige brevpost, ville det da kunne blitt godtatt en så massiv overvåkning?
Venstre, Sp, KrF, SV og FrP tok et standpunkt mot Datalagringsdirektivet, mens et flertall av 25 representanter i Høyre sin stortingsgruppe bidrog til å sikre at Arbeiderpartiet får gjennomføre et totalt uakseptabelt inngrep i ditt og mitt privatliv, når saken ble behandlet i stortingssalen. Kompromisset mellom Høyre og Arbeiderpartiet om innføring av Datalagringsdirektivet, er derfor svært ødeleggende for personvernet.
Saken om Datalagringsdirektivet er av prinsipiell karakter. Det eksisterer tre hovedpilarer i et liberalt demokrati:
1. Det er borgerne som skal kontrollere staten og ikke omvendt.
2. I Norge, som i alle andre liberale rettsstater, gjelder uskyldspresumsjonen. Vi er å oppfatte som uskyldige inntil det motsatte er bevist.
3. Menneskers integritet skal beskyttes. Opplysninger om korrespondanse eies av hver enkelt og kan aldri overdras til staten, teleselskaper eller andre.
Direktivet utvider staten. All overvåkning gir staten større makt over individet. Mer overvåkning legger til grunn at vi alle er mistenkt for noe. Datalagringsdirektivet forteller oss at vi alle kan tenkes å være kriminelle. Det sies at vi ikke har noe å frykte om vi ikke har noe å skjule, men dette er en holdning som bryter med alle tanker om selvstendige individer med rett til privatliv. For å si det på en annen måte: Om vi ikke har noe å skjule er det ingen grunn til å overvåke oss.
Den avtalen som er inngått mellom Høyre og Arbeiderpartiet har også følgende formulering som gir grunn til ettertanke:
Det er viktig å styrke journalistenes kildevern, og at en god måte å gjøre dette på er å oppstille begrensninger i adgangen til å avlytte telefoner eller lokaler som brukes av journalister, og til å bruke slike opptak som bevis.
Frie medier er kanskje den aller viktigste forutsetning for demokrati og en liberal rettsstat. Er virkelig Høyre og Arbeiderpartiet av den oppfatning at det i det hele tatt under noen omstendighet, kan være aktuelt å avlytte telefoner og lokaler som brukes av journalister, og ikke vise en total uforbeholden respekt for medias kildevern? Dette gir grunn til å stille spørsmål med hvilket samfunnssyn og respekt for individuelle rettigheter disse partiene har? Dette er kanskje det verste med hele saken.
Frykten for at opinionen skulle begynne å sette fokus på disse sidene av saken, var sikkert også hovedårsaken til at Arbeiderpartiet hadde slik hastverk i saken. Partiet har ikke engang tatt seg bryet med å forholde seg til at motstanden mot direktivet er økende i EU og at direktivet nå evalueres der. Resultatet av denne evalueringen er ventet neste år. Tysk høyesterett avviste 2. mars i år direktivet, da retten mente dette var i strid med grunnloven. Også i Romania har forfatningsdomstolen satt datalagringslover tilside med begrunnelse i at lovene er i strid med fundamentale borgerrettigheter. Seks EU-land har foreløpig avvist direktivet, det er dermed over 100 millioner EU-borgere som ikke inkluderes i direktivet.
Arbeiderpartiet viser med sin fremgangsmåte at partiet er uten grunnleggende reflekser når det gjelder personvern og overvåkning. At partiet Høyre i det hele tatt vurderte å komme Arbeiderpartiet i møte er kanskje den største overraskelsen i hele saken. Et parti som står for mer makt til individet kan ikke være for Datalagringsdirektivet, uansett form. Borgerlige idealer om frie, selvstendige individer kan ikke kombineres med et overvåkningssamfunn.
Det er derfor grunn til å spørre om det norske samfunnet er tjent med å ha slike storebrødre som Ap og Høyre?