Vi rusler 2-300 meter opp Sagatunvegen fra Domkirken på Hamar. Der ligger Norges første folkehøgskole; Hamars — om ikke det største, så iallfall det beste — bidrag til skolehistorien i Norge. Olaus Arvesen skriver i sin bok "Oplevelser og Erindringer":
"Anker og jeg reiste da i forsommeren 1864 en tur op til Oplandene for at finde en plads for skolen. Ole Vig hadde i sin tid tænkt paa Lillehammer, men da vi hadde en god kjending paa Hamar, skolebestyrer Albert Lange, saa tok vi foreløpig innom der. Vor beslutning blev da ogsaa, at her skulde skolen lægges. Lange skulde ogsaa faa ind i Hedemarkens daværende eneste blad en artikkelrække jeg hadde skrevet om dette skolespørsmål. Artikkelens overskrift lød: Er folkelige Høiskoler nødvendige i Norge? og jeg gjennemgik her i store træk, hva der var disse skoler egentlig vilde. Jeg glemte da heller ikke at meddele at det var Grundtvig som var opfinderen av denne skoleart!"
Spørsmål fra sidelinja: Hva har Grundtvigs skoletanker å si for vår skolepolitikk i dag?
For å vise hvordan Sagatun vokste fra smått til stort, tar jeg noen flere utdrag fra Arvesens bok:
Å leie lokaler var ikke greit den gang, på lille Hamar. I Mælumsgården fant vi en liten pakkbod, som med nød og neppe kunne romme 12-14 elever. Vi tenkte oss ikke flere elever, siden vi heller ikke hadde fått bekjentgjort skolen ordentlig. Anker satte i gang modernisering av rommet, og reiste så til Danmark for å gjøre seg ferdig der og hente sin hustru. Jeg reiste til Kragerø og hilste på sakfører Bentsen, som raskt skaffet oss 4 elever. Mix Anker svarte fra Danmark: Om jeg ikke hadde skaffet mer enn 2, så hadde det gått an! "Vi skulle stelle så pent med de to, at de skal ha med seg fire hver til neste år!" Men før jeg hadde mottatt brevet, hadde det meldt seg 9 til fra sør-Norge. Anker reiste straks til Hamar for å skaffe større skolelokale; det var ennå en måned til skolen skulle begynne! Han leide en stor sal i Klungset-gården i Torggata med plass til minst 30. To uker etter var jeg i Oslo; der fikk jeg brev fra Anker: Det hadde nå meldt seg 60 elever, og han var i ferd med å skjære ut veggen mellom salen og det tilstøtende rom! Mot slutten av påmeldingstida måtte han skjære ut enda en vegg, for nå var tallet kommet opp i 80! "Efter mange advarsler og meget kritikkakleri begyndte skolen 1. oktober 1864 med dette store elevtal — i hovedsak elever fra 18 til 30 år."
Det hører med til historien at bygningene på Sagatun ble satt opp på rekordtid i løpet av året 1865. Hovedbygningen ble tegnet av ingen ringere enn Emil Victor Langlet, som året etter tegnet Stortingsbygningen i Kristiania. Herman Anker var jo av rik slekt, og på denne måten kunne Sagatun bygge vakkert og kjøpe inn skulpturer av de store menn i samtida. Det estetiske element var viktig for skolen.
Spørsmål fra sidelinja: Når vi betrakter en gjennomsnittlig norsk skole idag, er den gjennomsyret av estetikk, eller er den vedlikeholdsmessig i forfall? Og er lekeplassen annet enn en asfaltørken?
Hamar Stiftsseminarium (lærerskolen) ble opprettet i 1867. Mange mener at det skjedde for å skape en motvekt mot Sagatun folkehøgskole. I allfall ble det i debatten om hvor skolen skulle ligge, pekt på de to store farer som lurte i den nyopprettede stiftsstaden: Den ene var byens mange brennevinssjapper, som kunne lokke seminaristene ut i fordervelsen, — den andre var Sagatun!
Til å begynne med var ikke motsetningene så tydelige. Sagatun ble omfattet med alminnelig velvilje på Hamar, og biskop Folkestad holdt foredrag på skolen og nedba Herrens velsignelse over den. Men etter hvert så det ut til at flere av støtte-spillerne skilte lag med skolen. Skillelinjene hadde sin bakgrunn både i pedagogiske forhold og i politikk, livsanskuelse og kultursyn. Striden var ikke bare et lokalt anliggende. Motsetningene gikk gjennom hele landet og kløyvde folket i stridende parter. Hamar ble i noen år senter for åndskampen. Mens Sagatun var grundtvigian-ismens høyborg i landet, representerte lærerne ved Hamar seminar fra første stund "skriftteologenes" syn.
Arvesen skriver: "Kritikken over vår gjerning var somme tider slem nok. En pietistisk kapellan på stedet var således meget støtt over at han hadde sett elevene le under Ankers framstilling av et stykke verdenshistorie; en slik undervisning skal vekke til alvor og ikke til smil! Jeg mente nok at en framstilling av en historisk begivenhet er noe meget mer enn å fortelle en stump historie; den skal interessere ungdommen og tenne ild i hjertene. Det som kjeder og ikke gleder gir alltid dårlig utbytte, hvor alvorlig og høytidelig det enn foregår. — Overfor meg lød kritikken enda slemmere, for jeg underviste slik i den gamle gudelære at elevene lett kunne bli hedninger. — Kort sagt: Vi drev en farlig skole. Frihetsgnistene som vi kastet inn i de unges sinn, det fruktbare norskhetsfrø som vi plantet i de ubefestede hjerter, det var endog meget farlig. Det ble helt muntert på Hamar i disse første år!"
La oss se litt nærmere på forskjellen mellom folkehøgskolen og seminaret:
Religiøst sett var skillelinjen grei nok. Mot grundtvigianismens lyse syn på menneskenaturen ("der er noget tilbake av Gudsbilledet") står den ortodoks-lutherske oppfatning at gudsbildet er tapt og bare kan gjenvinnes ved nyskapelse i menneskets ånd gjennom nådemidlene og troen. Den grundtvigske oppfatning av dåpen og det levende ordet ble av motstanderne holdt for den rene vranglære.
De politiske skillelinjer falt sammen med de religiøse, og var ikke mindre følbare. Folkehøgskolen sognet til de liberale og radikale krefter, mens motstanderne hørte hjemme i den konservative leir. Sagatun hadde direkte tilknytning til den venstreorienterte bondeopposisjon i Hedmark og førte videre de nye tanker som gjorde seg gjeldende i norsk politikk. Lærerne ville "høine og løfte" elevene til begeistring for disse nye ideer. Seminaret sto som festning for konservatismen.
Seminariet hadde en stor fordel: De hadde Hamar Budstikke på sin side. Dette måtte sagatunianerne gjøre noe med, og alt i 1866 ble Olaus Arvesen redaktør av Hamar Budstikke — nå kalt Hamar Stiftstidende. I 1877 startet han en ny avis, Oplandenes Avis, som ble en vaskeekte venstreavis som skulle balansere opp ensidigheten i mediabildet i Hamar.
Tilbake til Hamar Budstikke i den første tida. Avisa kastet seg over alle historier som kunne forgylle seminariet og sverte grundtvigfolka. Når seminaret skrev en "Indberetning" om årets virksomhet, ble det i avisa omtalt på følgende måte, med tydelig brodd mot lærerne på Sagatun: "Se det er andre Karle end I, det! De giver indberetning om sin Virksomhed; naar har man seet noget Saadant fra Jer?" Frits Hansen kommenterer: "Sånt er jo til å le av, men det viser likevel alvoret i saken. Om det skortet på prosjektiler av mer virksom natur, så følte vi hele tiden at vi ble holdt under oppsikt. Om det ikke alltid var så ondt ment som det smalt til, så resulterte det iallfall i at jeg bestemte meg for — i samarbeid med Anker — å skrive vår "Indberetning"! Det ble en bok på 368 sider "Om Folkehøjskolen og Almendannelsen". Det var viktig for meg å skrive utførlig om bakgrunnen for vår virksomhet, for den dannede allmennhet hadde tydeligvis ikke skjønt alt.
Frits Hansen fortsetter: "Men verst var nok våre teologiske tuktemestere Gisle Johnson og Carl Paul Caspari — og med dem en rekke begeistrede tilhengere av den gamle seminaristdannelse, som uttrykte det omtrent slik: "Det er unektelig noe godt i denne folkehøgskoletanke; det vil si: Det kan bli noe godt av den når vi får fatt i den og satt den i verk i overensstemmelse med våre dogmer og våre metoder og leder den i vår ånd!"
Å nei — jeg ser det sånn at vi ikke tjener våre norsk-lutherske kolleger med noen form for uklarhet på dette punkt: De grundtvigske folkehøgskoler er de virkelige folkehøgskoler, og en skole som ikke er grundtvigsk er ikke folkehøgskole! Ingen har som Grundtvig kjempet for å frigjøre folket fra lærdommens formynderskap og vitenskapens herskerstilling over tanken og samvittigheten. Ingen har som han vist oss forskjellen mellom det åndsfylte, levende ord og de tørre og livløse lærdomsgloser. Ingen har som Grundtvig forkynt en kristendomsoppfatning der det menneskelige kommer helt og fullt til sin rett, og hvor troen gir inspirasjon til å hjelpe alt spirekraftig menneskeliv til naturlig, skjønn og lykkelig utfoldelse. Heller ikke har noen så tydelig sett at skolen må innrette seg etter livslovene; være en skole for livet. Samtidig må denne skole stå i den nordiske renessanses tjeneste."
Spørsmål fra sidelinja: Er det noe av dette vi nå har hørt som kan få betydning for venstrepolitikken i dag?
I Bjørnson-året bør vi også nevne at han ofte var på besøk på Sagatun, og kjente godt til virksomheten der. Derfor kunne han også komme med følgende uttalelse under et møte i Universitetets festsal i 1872, der folkehøgskolens pedagogikk var under lupen. Bjørnson tok i så "katederet rystede", som det står i referatet:
"Her har jeg nu sittet i tre dage og fyldt meg med harme; thi hvem har kunnet sitte og høre på disse debatter uten at sammenligne dem med en stor teologisk krigsdans rundt veggene her — først efter gamle Grundtvig, så efter Sagatun, så efter Arvesen! – Efter å ha hørt på disse tilspissede setninger, denne tørre, kolde, hårde systematikk, som nu har såret mitt hjerte i tre dage — efter å ha sittet i denne lumre luft med så megen lidelse, nu siger jeg: Rasjonalismen, den er sundhet! La den bare strømme inn, den vil feie rent! Så vil man kanskje også få annet at bestille enn at preke mot grundtvigianismen i sine kirker istedenfor om Gud, og slutte med å stifte skoler mot Grundtvig istedenfor for folket. . ."
Men Bjørnson hadde mer på hjertet: – "Det er en varm, elskelig forkynnelse på den ene side; en med spisst tilskårne meninger og tørre metoder på den andre; det frie, freidige syn på liv og historie på den ene side, og på den andre begjær om kontroll. Læreren har virkelig ingen annen vei at gå, enn med alle de evner og all den overbevisningens styrke, som Gud har lånt ham, at påvirke dem som har satt seg hen til ham for at få av ham. Tror læreren at det er for at bli ungdommens oppdrager, Gud har tent menneskegnisten i ham og lånt den hylster, så er det hans dyre plikt av all sin sjels hengivelse at forkynne for den unge — og Gud trøste ham så, om han ikke legger hele sin personlighet inn!"
Spørsmål fra sidelinja: Finnes det noe igjen av denne holdningen blant lærere i dag, eller er det bare lærerlønna som er drivkraften i våre dager?
Tilbake til Arvesen et øyeblikk: Han forteller om folkemøtene som vokste fram på slutten av 1800-tallet (samtidig med folkehøgskolene), disse møtene ble i realiteten det norske folks "omgangsskole for voksne". For første gang i Norges historie gjorde trangen til opplysning og viten seg sterkt gjeldende i vårt folk. Spørsmål av religiøs og politisk art — gjerne knyttet til aktuelle begivenheter i tida — rev folket med seg. Kjernen var de store spørsmål om åndsfrihet og nasjonal selvstendighet, og foredragene og diskusjonene skapte en fellesskapsfølelse: Dette at hver enkelt — høy og lav, mann og kvinne — er medansvarlig for hvordan det går med dette landet! Disse møtene maktet på en folkelig måte å skape begrepet "felles fedreland" i alles sinn, og de hundrevis av saker som ble tatt opp gjaldt nettopp felles framgang og felles farer, felles håp og felles minner. Både folkehøgskolen og den folkelige "omgangsskole" hadde altså det høyverdige mål å skape enhet i folket omkring viktige åndelige og nasjonale verdier. Selv om det ofte gikk hardt for seg disse møtene, så var møtene til gavn for folket. Om isen skal tine, så må folk møtes og stimulere hverandre: Eld kveikjest av eld, Mann kveikjest av Mann!
Sagatun folkehøgskole fikk etterhvert økonomiske problemer, noe som ikke minst hadde sin årsak i manglende elevtilgang. For å råde bot på dette, prøvde Anker å støtte opp ved å starte Hamar Tændstikfabrik. En venstredrevet fyrstikkfabrikk på Hamar! Kan vi utnytte dette i vår fyrstikkaksjon før neste valg? Dessverre ble tiltaket bare 8 år gammelt, og ble nedlagt i 1885.
Jeg åpnet med å si at Sagatun var Hamars beste — om enn ikke det største — bidrag til Norges skolehistorie. Men i en viss forstand ble det kanskje også det største; for i kjølvannet av denne skolen oppsto det folkehøgskoler i fleng, til sammen nærmere 40 på noen få år. Nettopp i år kan det være interessant å ta en titt innom folkehøgskole nr. 2 i landet — der Bjørnson også var sterkt inne i bildet – nemlig Vonheim i Gausdal. Den ble oppretta 3 år etter Sagatun, av en mann med aner fra Blæstad i Vang. Christopher Bruun mante de unge til at indvie sit Liv efter Sandhed og Ret, og til det alene. Han hadde en blanding av strenge moralske krav og mjuk varme som virket sterkt på elevene. Men han var ikke alene på arenaen. Medlærerne var: Kristofer Janson — som fikk diktergasje på linje med Bjørnson, Ibsen og Lie mens han var lærer på Vonheim — Frits Hansen, som kom til Vonheim etter Sagatun, og representerte i egen person sambandet mellom den akademiske byoverklasse og bonderørsla — Ingvar Bøhn, som var meget stillfaren og smålåten, men elevene elsket han — mest for kveldsstundene da han sang for dem og fylte huset med poesi, alvor og fred — Mathias Skard, som var den eneste av dem som kom direkte fra bondekår, og kjente det folkelige innenfra; han var en god taler, men gjorde størst inntrykk i den daglige omgang med elevene. Jeg nevner dette for å vise hvor viktig det er å ha en lærerstab som kan gi av sitt beste, og samtidig utfylle hverandre innafor den helheten som skolen skal representere.
Spørsmål fra sidelinja: Hvor blir det av individualiteten i dagens gruppestyrte og skjemaredne skole?
Med utgangspunkt i Sagatun og Vonheim skal jeg prøve å si litt om hva folkehøgskolen har betydd:
De som startet skolene, ble båret av krefter som pekte ut over deres egen levetid. Tiårene etter viste mer og mer at utviklingen tok til å gå i riktig retning. Det politiske folkestyret slo igjennom, og med det et bredere sosialt demokrati. Det nasjonale ble godkjent av flere og flere som et byggeemne mer enn et stridsemne. Det frilyndet som folkehøgskolen forfektet, slo igjennom med stor kraft i 1870/80-åra, slik at en kan snakke om et åndelig klimaskifte. Det alminnelige folk — som høgskolen stridde for — tok sin "husbondsrett" i samfunnet.
Her skal vi kaste et blikk på utviklingslandene. Kanskje det alminnelige folk der er i ferd med å ta sin "husbondsrett" i dag, slik som det skjedde i Norge for 100 år siden? Den franske grundtvigforsker Erica Simon, som i 1980-åra hadde et spesielt engasjement for Afrika, sier dette om Christopher Bruun:
"Å fremme bondens kultur og språk, det var hos Bruun ikke et romantisk eller et nasjonalromantisk program. Det var et politisk program. Bruun hadde forstått at "folket" — alle dem som ikke deltok i den høyere kulturen — må tiltales på sitt eget språk, i sin egen forestillingsverden, for å modne til aktiv deltagelse både i det kulturelle og det politiske livet. Med Bruuns egne ord: "Idealerne og alle høje Tanker kan kun da gribe den menige Mand, naar de møder han i sin nationale Skikkelse, kun derved kan de faa Betydning for et Folk i sin Helhed." Hans budskap var: Neden fra! Hva norskhet betydde på 1870-tallet i Norge, folkelighed i Danmark, det blir i Afrika av i dag "kulturlivets afrikanisering", eller, som afrikanerne helst uttrykker det: Åndslivets dekolonialisering. — Sett i afrikansk perspektiv får altså Christopher Bruuns kulturprogram ny aktualitet — utenfor Norge." Sitat slutt.
Både Sagatun og Vonheim ble nedlagt 1890-åra. Christopher Bruun ble prest i Vika i Kristiania, der han bl.a. hadde Henrik Ibsen i sin menighet. Tor Bomann-Larsen forteller om en av hans viktige prestehandlinger: "Noe av det siste Haakon VII gjorde før han la ut på kroningsferden til Trondhjem i 1906,var å høre Chr. Bruun forrette i Henrik Ibsens begravelse. Her ble han minnet om at Norge var noe mer enn geografi og paragrafer, – det var også et diktverk!" Kongen skjønte nok da at ingen kan regjere et diktverk bare i kraft av statsrettslige proklamasjoner, dersom Norge skulle bli "mer enn et rige, det skulle blive et folk!"
Slike perspektiver var det folkehøgskolen bar fram; Norge skulle bli et poetisk univers, der den jevne mann skulle være med å skape en ny storhetstid for landet — nedenfra. Den samme utfordringen står Venstre overfor i dag: Å forene landet i en demokratiform som ikke lammes av partiinteresser, men som gjennom diskurs og det bedre argument kan sveise folk sammen til den innsats som er nødvendig for å løse de store kriser verden står overfor.
André Bjerke skal få avslutte dette innlegget med et dikt om Sagatun, skrevet i 1960:
Skjønt domkirken var brent, dens buespenn
brutalt slått ned, og dens arkader splintret,
så er det i ruinene av den
at Hamar hemmelig har overvintret.
Og under dômens siste søylebuer
stod Ole Vig, en drømmer og en skuer,
og holdt sin siste store tale — den som ble
til byens nye levende idé.
Her var en ungdomsskole hans motiv.
I folkesjelen levet nøkk og draug
og troll og tussepakk sitt skumringsliv. . .
Her måtte man nu følge Grundtvigs linje
og vekke folk av døsen! Talen "flaug
av augneblinkens innblåster", sa Vinje.
Selv døde Vig fra verket. Men hans tanker
ble virkeliggjort av Arvesen og Anker,
to unge menn, hvis kall det ble å tolke
hans "lystanke": en høyskole for folket.
Dens navn ble "Sagatun". I dette ord
var lagt programmet: Skolen skulle være
"historisk og poetisk" i sin lære,
men ha sin rot i tunet, stå på jord!
Og opp til huset gikk en grønn allé
av Danmarks bøk og Norges bjerk: symbolet
på nordisk brorskap, uttrykt i en skole,
to folks forbrødring i en ren idé.
Man foreleste fritt. Man skulle heve
et folk til viden. Ordet måtte leve!
Man skydde golde lærdoms-eksersiser:
Latinpugg, "klassisk dannelse" og slikt
var bannlyst. Bort med dét! Man leste dikt;
man leste sagaer og dagsaviser.
I landets åndskamp ble den nye skolen
et sentrum: her slo tidens tanker rot,
og dens kateter ble til talerstolen
hvor Bjørnson talte Roma midt imot!
Dens virke vakte røre vidt omkring,
og Morgenbladet sendte ut proklamar:
"Her skjer nu mange underlige ting
på Hedemarken — og især på Hamar."
I denne morgenluft av tro og tanke
tok landets hjerte til å banke!
av
Hans Petter Hanssen