Det nytter ikke å skjule at jeg bruker "tjukke slekta" som eksempel på den innsats de tidligere pionerer gjorde. Jeg lar min oldefar Torjus Hanssen være en slags stumtjener, med knagger for de fleste av Venstres hjertesaker i Aust-Agder på den tida.
Først vil jeg vise et maleri av klokkergården i Landvik, der Torjus bodde fra 1862 til 1910. Da hadde han vært lærer og kirkesanger i kommunen i over 50 år. Jeg viser bildet fordi her ligger inspirasjonen til å dele med dere i kveld. Det hadde seg nemlig slik at Torjus flyttet opp i 2. etasje med kone og to barn, siden Viggo Ullmann og hans familie var invitert til å bo i 1. etasje. Planen var at de skulle starte folkehøgskole i 1875, og før skolebygget på Vigmarken var ferdig, fungerte huset som rektorbolig og administrasjonssenter for folkehøgskolen, mens elevene brukte den vesle stua som klasserom på dagtid.
Vi tenkte: Kanskje vi kan dele huset med dere en gang i blant, i god gammeldags venstreånd?
Jeg skal ikke nevne mer om skolesaker i kveld, men håper at vi kan komme tilbake til temaet senere — og da med utgangspunkt i historien om Sagatun på Hamar og venstremiljøet der. Der ligger mye av venstres sjel!
Samferdsel – Åpning av veien fra Roresanden til Grøsle 10. september 1881. I dagboka til stortingsmann Nils Igland leser vi:
Det var en liten høytidsdag for oss; der kom amtmannen og kaptein Conradi kjørende med 2 hester for hver, og 9 andre vogner. Ja, Torjus og jeg måtte stå i våre bukser, for vi skulle på Landvik sogns vegne motta veien litt høytidelig med traktement til gjestene. Men akk! Vi hadde bare 2 flasker vin og 25 sigarer og hva var vel det til så mange. Dog hjalp vi oss igjennom for vi hadde så få glass (bare 12) så bare halvparten kunne drikke av gangen, og så støttet vi til med en flaske brennevin som vi fikk lånt, derfor fikk vi bra mange skåler. Jeg utbrakte en skål for amtmannen, og sa at folk er overmåte glade i sin nye vei; for hvert skritt den gjør oppigjennom disse trakter skaper den større og større tilfredshet. Alle skjønner at her er noe stort som har blivende verdi for våre før så isolerte bygder!
(For øvrig teller jeg i dagboka, og kommer til ca. 20 skåltaler denne dagen).
Tema: Trekke de veiløse og utkantene inn i samfunnet; viktig for at et demokrati skal fungere.
Barnevandrerne – Mens vi er inne på åpningen av veien fra Landvik mot Herrefoss, så skal det i sommer (nærmere bestemt 4. juli 2010) åpnes en nye vei i motsatt retning, nemlig barnevandrerstien fra Kvinesdal til Roresanden. Dette er stien som de fattige barna gikk fra utbygdene mot vest og til det forjettede land — om det fantes noen rike gårdeiere i øst som kunne gi dem arbeid og litt mat for sommeren. Ruta gikk slik: Kvinesdal — Snartemo — Hægebostad — Audnedal — Konsmo — Marnardal — Laudal — Songdalen — Nodeland — Kristiansand — Birkeland — Landvik.
Yohan, barnevandrer — er filmen om barnevandrerne på Sørlandet. Den har premiere på Hamar kino førstkommende fredag.
Tema: I Fattigdomsåret 2010 må vi se etter om vi bør engasjere oss i liknende saker, for eksempel "Barn slaver for norsk sjokolade" (Aftenposten 17. mars 2010).
Vandringsfolket – Barnevandrerne var én side av fattigdomsproblematikken på oldefars tid. Jeg kjenner ikke til om han engasjerte seg direkte i denne problematikken, men gjorde det i en liknende sak: Fanter og andre omstreifere var utgrupper og pariakaster i samfunnet den gang. Torjus ville gjerne ha dem med i det sosiale fellesskap. Som 78-åring skriver han kort og godt i dagboka:
Søndag 22. juni 1913 på Molland i fest for omstreiferne. Leste min prolog om vandringsfolket. Senere talte jeg om arbeidet for omstreiferne og de hjem som er reist til deres redning.
Rusproblematikk – Et sted skriver Torjus:
Man var jo opplært i den gamle tro,
at rusdrikk styrker, kveger, gleder, gavner —
og at man godtsom intet savner,
når man har nok av rusdrikk i sitt bo.
Ved innvielsen av veien vi hørte om tidligere, hadde de knapt med "rusdrikk i sitt bo", men klarte seg så vidt ved en flaske lånt brennevin. Men jeg kan hviske dere i øret at Torjus allerede 2 år før hadde meldt seg inn i losje Velkommen i Grimstad, og like etter stiftet han losje Folkehaabet i Landvik. Senere avanserte han raskt til Stortemplar i Norges IOGT.
Hvorfor losjer av Godtemplarordenen? Han mente at ordenen ikke bare var en avholdsbevegelse, men en folkebevegelse og en internasjonal fredsorganisasjon. Ved åpningen av Verdenslosjen av IOGT i Oslo 1914 hilser han forsamlingen slik:
La det stå klart for vårt indre øye at vårt ordensvirke er et arbeide i lysets, fredens og hjertelagets tjeneste, og at det er vår plikt å oppdra en sunt tenkende, arbeidsom og lykkelig slekt. Minnes bør vi, at vi må lage det slik at den sol som hver dag lyser for oss, får mer menneskelykke å speile seg i!
Tema: Fins det i dag grupper som lever under uverdige forhold, og som ikke har noen menneskelykke å speile seg i?
Kvinnesak – Torjus talte for støllejentenes (budeienes) sak så tidlig som i 1865. Som fesjå-taler på Bringsværd sier han:
Våre bondejenter er i den senere tid blitt fjøsleie. De tåler vel ikke fjøslukten, og skoene er for fine og døren for smal for krinoline, som heller ikke godt forenes med fjøskrakken. Men ikke sant, I herrer agronomer, det nytter lite alt deres snakk om bedre kvegstell og fjøsstell, dersom vi ikke får bedre budeier! Så følger han opp gjennom livet med stadig støtte til kvinners deltakelse i arbeidslivet, kvinnerepresentasjon i styre og stell, og kvinnelig stemmerett — og ikke minst kjempet han durabelig for at kvinnene skulle benytte seg av den rett de hadde fått i og med stemmeretten i 1913.
Tema: Jeg tipper at det fortsatt er slag å slå for kvinnens frigjøring, i vårt land og i verden.
Spareforeninger – Torjus var i mange år styremedlem i Grimstad spareforening. Han beskriver foreningen slik: De hadde et edlere mål enn å samle på noen usle skillinger, for gjerrighet og vinnesyke er her nok av om man ikke attpå til skal oppelske disse uvetter i dertil egnede foreninger! — Det er ikke bare en ide fostret i et klokkerhode som mitt, når jeg fremholder at spareforeningen må fremme de åndelige goder blant medlemmene, og derved virke til sant gavn innbyrdes, hvorved også fedrelandets tarv fremmes. Her kan jeg skyte inn at Torjus skrev vedtektene til den nye banken i Landvik, som var preget av den samme grunntanke som spareforeningen. Han skulle velges inn i forstanderskapet, men hadde allerede bestemt seg for å søke stillingen som bankkasserer — for 5 spesiedaler for det kommende år, som det står i avtalen. Avtalen skulle vise seg å bli lenger enn "det kommende år" — i 55 år drev han og kona bankvirksomhet, det meste av tida hjemme i Prestdalen og senere i eget nybygg til synet svikta i 1921. Da var han 85 år.
17. mai-feiring – I april 1864 sendte han henstilling til formannskapet og ba dem sette seg i spissen for et arrangement på nasjonaldagen. Ingen respons. Da satte han i gang sjøl, og det ble en minneverdig fest; det ble holdt hele 35 taler pluss en del mindre vesentlige, og 12 av disse holdt han sjøl. La oss høre et par kutt fra hans tale For Fædrelandet:
Det gamle klippefaste Norge er i sannhet et herlig land. La oss ta en tur opp på Dovres høyeste tind og derfra skue vår moder Nora i all sin prakt. . . Men så herlig enn Norges natur er, så er den dog en død skjønnhet. Naturen er kun skjønn ved hjertenes slag — og den er blitt skjønn i Norge, for her banker hjertene varmt for fosterjorden. Det bor et herlig folk i Norges daler. Ved dette folk er det Norge ennu lever og vil leve. — Men det er ennu mangen kamp å stå for oss og kommende slekter, mange fordommer å slå ned, meget overtro og vantro å utrydde. Der er folkesykdommer å helbrede, herskende laster å nedhugge. La ikke åndens sverdslag være lette, la dem bare falle sentnertungt på alt hva der fortjenes at dødes. Og kjemper vi så åndens kamper, og står vi så enige side om side som brødre, da skal vårt fedreland stadig og sikkert skride fremad til heder.
Apropos 17. mai-feiring: Det første reine flagget i Landvik — altså uten unionsmerke — ble heist på en provisorisk flaggstang utafor Prestdalen 10. juni 1874; 30 år før unionsoppløsningen med Sverige. I 1905 utbrøt han:
Det var stor begeistring over den nye dag man øynet, en ny herlig frihetssol var i oppgang.
Samvirketanken – I Rochdale, England, så det første kooperative forbrukerlag dagens lys. Tanken kom til Norge med Eilert Sundt i 1862, og ble satt ut i livet i 1868. Søren Jaabæk hadde da allerede startet Bondevennene 1865. En skulle bygge på samarbeid istedenfor konkurranse, og en skulle dele utbyttet istedenfor å maksimere profitten. Småkårsfolk skulle sammen og i enighet fremme hverandres legemlige og åndelige vel. Medlemmene skulle lære å legge litt til side til de trangere tider, samt å gjøre dem i stand til mer fordelaktige innkjøp.
Torjus hadde klippetro på opplysning! Slik sier han det:
Hver enkelt må bygge opp sitt eget opplysningshus; men en må passe på å bygge vinduer i huset, så sola fritt kan komme inn, og ikke gjøre som kjerringa, som trodde ho kunne bære solstrålene inn i et trau!
Men for å virke til det mål, er en samling av krefter nødvendig; man må øve seg i enighet og samdrektighet.
Det dreier seg dernest ikke bare om en samling av krefter, men også om en samling av klasser — det være seg gårdsmenn, husmenn, håndverkere eller arbeidere.
For å utvide kretsen, stifta Torjus i 1879 Landvik Arbeiderforening, og i de nærmeste åra grodde det fram flere foreninger av den såkalte "filantropiske grein av arbeiderrørsla". I 1884 står han som offisiell innbyder til stiftingsmøtet i Landvik Landboforening (Bondeforening).
Tema: Det er vel litt viktig — også i dag — å se de ulike grupperingene som en del av et større hele: Det norske demokratiet.
Venstrepolitikk – Siden vi er samla til venstremøte, så er likevel den spesielle venstrepolitikken viktig å omtale. I 1869 stiftet Torjus en høyst lokal utgave av Jaabæks Bondevennforeninger. Han kalte den Landvik folkeforening, fordi han tenkte at det ville bli flere medlemmer på denne måten. Det stemte nok også, for av de 26 som var med fra starten, var det flere som ikke var Jaabæks venner. Det første politiske møte ble holdt i 1876, der de drøfta alle slags samfunnsspørsmål; fattigvesen, stemmerett, veibygging, meieridrift.
Fra denne folkeforeningen utviklet det seg så en ren politisk forening: Landvik venstrelag hadde sitt første møte 13. april 1882. Flere fulgte etter i Aust-Agder, og fylkeslaget ble stifta på Vigmarken tidlig på året 1884, med Viggo Ullmann som taler — for ca. 2000 mennesker. Som kjent ble Landsvenstre stifta 28. januar 1884.
I den første tida var partitilhørighet annerledes enn i dag — den fulgte familien og slekta i generasjoner, og kjennskap og vennskap var basert på partitilknytning. Noen høyrefolk kunne ikke spise jordbruksprodukter som var produsert av venstrebønder!
Torjus Hanssen brøt med denne regelen: Hans beste venn var høyremannen Nils Igland (han med dagboka), selv om de to var uenige om det meste. Dette bidro nok til at Landvik ble et slags åndelig sentrum for landsdelen i den tida. De var hærførere for hver sine politiske tropper, men skrev titt og ofte til hverandre — gjerne på rim:
Vær nu ej vred for det lange brev,
som jeg af min gamle kjærlighet skrev.
Tak, tak for alt min gamle ven,
jeg glemmer dig ej, hvor du end vandrer hen.
Og kommer du hjem må du ikke glemme
at høre på gamle klokkerens stemme,
den lyder som før, kanskje mer bestemt
—de gamle venner blir dog ej glemt.
Jeg er, hva der møder i uvejr og glansen
din aldrig sviktende Torjus Hanssen.
Tema: La oss omtale politiske motstandere med respekt — ikke med tomme politiske fraser eller forutinntatte holdninger — vi er alle del av et felles ønske om et bedre Norge og en bedre verden.
Som rettesnor for sitt politiske virke uttalte Torjus:
Folket skal lære seg til å leve som en stor og vennlig familie, der en broderlig skal dele ondt og godt med hverandre, og alltid se på det felles beste.
Det kan være et passende ord å avslutte med på Deledagen (Vårjamndøgn)!
Venstremøte 22. mars 2010
Hans Petter Hanssen