Stein Frøysang fikk mye kritikk da han tidlig i 2007 sluttet i Arbeiderpartiet, for å bli medlem i Venstre.
Bakgrunnen var manglende støtte i Hubred-saken, som Frøysang jobbet mye med.
Styrt etter Løsgjengerloven? – La meg trekke inn litt historie og ideologi. For lettere å svare på hvorfor to radikale partier, Ap og Venstre, styrer eller fungerer ulikt. Kunne Ap folk befolket Venstre og omvendt? Var Johan Sverdrup, eller Gunnar Knutsen, begge Venstre-statsministre, å betrakte som gode Ap-folk, før sosialismen ble oppfunnet eller fikk posisjonert seg? Er noen tidligere og nåværende Ap-folk – som Trane, Nygårdsvold ("Gubben"), Gerhardsen — å betrakte som gode Venstre-folk?
Ideologiske likheter – Både Ap og Venstre har historisk talt småkårsfolks sak. Og begge har villet ha betydelige reguleringer. Som når begge støttet konsesjonslover (opprinnelig funnet opp av Venstre-statsminister Gunnar Knutsen), og folketrygd (skjønt dette ble innført i fellesskap mellom flere etter Venstres modell i 1967). Men særegent er det at Ap og Venstre i sin radikale politikk gjerne har hatt en ulik partikultur. Mens Ap la stor vekt på sentraldirigering, med få som spilte hovedrollen, la Venstre stor vekt på åpen debatt. Det første påpekes av Åsgård og Frøysang, om det de skriver om nominasjonsprosessene i Hedmark Ap (i Frøysangs tilfelle der han udemokratisk ble ofret mens Bakken ble satt inn). Også illustrert nylig da Ap sentralt lovte folk i distriktene masse ting, men gikk fra løftene. Mens lokalt Ap inntil et visst punkt logret og holdt kjeft. At Ap sentralt har overkjørt vestlandskommuner om monstermaster eller sykehusløsninger, har nå endelig fått også lokale Ap-folk til å protestere. Venstre på sin side, har i alle slike tilfelle oftest støttet lokale.
Ulik vektlegging – Ap synes i større grad å ville satse på kollektiv styrke, og mindre på enkelte. Ap ofret villig byråkraten Harry Lindstrøm (en av etterkrigstidens største skandaler) for å redde seg selv. Kanskje var det også slik i Hubred-saken, der Ap-partifrender, inklusive rektoren, fagforeningsfolk, sammen med fylkesadministrasjonen villig ofret læreren Håkon Hubred, selv om denne hadde rett. I det siste også når Ap i det siste fungerer som byråkrat-slaver, i Amelie-saken, uten å bry seg om det spesielle ved henne. Venstre har opp gjennom historien derimot hatt en egen evne til å se og støtte enkeltmennesker. Enten enere de har latt seg inspirere av, eller spesielle og svakere en har beskyttet. Venstre støttet læreren Hubred mot den omtalte kollektive mobben. Venstre ser også at Maria Amelie er spesiell og må støttes.
Forsøk på å forklare – For å forklare de nevnte forskjellene vil jeg trekke inn ulikheter i de to partienes rekruttering og mål. Der tidligere praksis synes å ha blitt tradisjon. Ap har fra tidlig av ofte rekruttert folk, flere dyktige, som i utgangspunktet ikke har hatt særlig høye posisjoner i samfunnet. Selv om akademikere også har kommet til etterhvert. Erkeeksemplet er nordtrønderen Guttorm Hansen, som selv sa at hans storhet i samfunnet utelukkende skyldtes at han ble stor i politikken. Partiet har også hatt som mål å nå raskt fram. Når det var i opposisjon raskt få egne folk i føringen. Når det var i posisjon å holde dem i føringen. Der fellesskapets beste var målet, og der enkeltmenneskene skulle benyttes som midler for å nå målet, og som noen ganger også kunne ofres.
Kritisk med rettferdig – Venstre har oftere rekruttert folk som i utgangspunktet har hatt viktige posisjoner i samfunnet. Som selvstendige bønder, lærere, eller bedriftseiere (for eksempel Gunnar Knutsen var skipsreder, senere E-verksleder). Med idealistisk mål om å finne sannheten, derfor være kritisk, men rettferdig. Gjerne støtte enkelte som ville fram, eller enkelte som trengte hjelp. Enkeltmenneskene var for dem både mål og middel, og aldri noen en skulle ofre. Sånn sett ville trolig "Gubben" (som endog leste litteratur) trolig ha passet inn hos Venstre. Mens Gerhardsen som hadde som vane å bestemme før andre kom til, ville ha funnet seg dårlig til rette i Venstres individualistiske kultur. Mens omtalte Venstre-helter som Sverdrup og Knutsen (sistnevnte en oppfinnsom ener i det private) ville ha funnet seg dårlig til rette i Aps ensrettingspolitikk.
Alltid velkomne i Venstre – Det vi etterspør i Venstre er folk med sosialliberalt syn, som innser behovet for frihet, men også visse grenser; Som godtar å debattere på et åpent og redelig vis; og som ikke glemmer lokale hensyn. At de med sunn individualisme hegner om enkeltindividet. Videre at de i forlengelse av dette er miljøbevisste, når de vil fordele eksisterende goder både til nåtidige og framtidige individer. Helt ulikt dagens Ap som vil la Lofoten i stikken, Lofoten som et av verdens største fiskefelt, til fordel for et fåtalls grådighet som kanskje ødelegger det for alltid.
Spesielt inviterte til Hamar Venstre for tiden er Ap-folk som vi vet steiler overfor Hamar Aps overforsiktighet (jf kulturhus o.a.), en holdning som ikke tjener Hamar, men lar Brummundølene fosse forbi.
Som ledere i Venstre etterspør vi folk som er sosialliberale på en "dobbelt gjennomtenkt" måte. Der en ikke foreslår eller går inn for nye alternativer dårligere enn de eksisterende (som ofte har vært Aps uvane, eksempelvis i skolepolitikken). Sammen med det også har evne til å inspirere andre til å utvikle disse alternativene.
Vi føler oss trygge på at Stein Frøysang ideologisk og i praksis leder an på denne måten. Han har trygg lokal forankring, samtidig som han er bereist. Med hjerte for andre, både i partiet og ute i folket. Hans gode stillingtaken i Hubred-saken var hans svennestykke.
Av Erik Aares, Nestleder i Hamar Venstre