Dette er en høyst personlig framtidsvisjon for Hamar, framført under Hedmark Venstres årsmøte nylig. Den som leter vil finne noen sentrale Venstre-politikere skjult i teksten.
Enhver by med respekt for seg selv har sin bymur. Jeg tenker på murer som omkranser rike kulturskatter — som dem i Visby, Vilnius, York eller Nürnberg. Muren har satt disse byene på kartet, og gjennom dens smale porter strømmer nyfikne turister til fra alle verdenshjørner.
Året er 2020, og Hamar har fått sin bymur. Ingen var spesielt imponert over den da togtrafikken gikk der. Men i dag er den turistmagneten framfor noen i Norden!
Det hele startet den dagen Chris begynte å bygge jernbanetunnel. Med glød og begeistring gikk han løs på fjellet under byen, flere kom til av ren nysgjerrighet, arbeidsgjengen økte og ble til en folkebevegelse, offentlige midler kom rullende på skinner, og vips! — der var det en dobbeltspora tunnelstrekning mellom Espern stasjon og Jessnes. Eller om du vil: Mellom Stange og Moelv, Oslo og Trondheim.
I året 2020 er steinmassene fra tunnelen brukt til å utvide bymuren, som nå framstår som en bred og innbydende plattform som binder byen og Innlandshavet sammen til et harmonisk hele. Som ved en skjebnens tilskikkelse har nettopp Stein vært ordfører i Mjøsbyen i de siste åra; ja, STEIN er det som har preget byens utvikling fram til det den er i dag. Og på steinmuren er det nå ren sydlandsk stemning: Salgsboder, kaféer, sittegrupper med parasoller, arenaer for kunstnere og musikanter. Og siden Venezia forlengst har sunket i havet, så er det hit de kommer, alle dem som vil delta i det mangfoldige livet på Marius-plassen — uten å bli våte på bena.
Bymuren av 2020 er helt unik i verdenssammenheng. De gamle byportene er fylt igjen, så flomvannet ikke lenger slipper igjennom. Etter hvert som klimaet blir varmere og vannstanden i Innlandshavet øker, står muren der som en garantist for trygghet og overleving. Ingen tsunami syns det er bryet verdt å gå løs på denne giganten. Og eldrebølgen? Hå nei, vi eldre har fått løfte om en dag i mårrå der vi kainn seile i en sprøkkin holk og besøke et syskjenban på Gjøvik der graset er grønt for aille! Og om vi itte kjem att med hurtigbåten tel kvelds, så står n Harald der og speider etter øss, for speiding er noe hain kainn!
I året 2020 går det et stille tog — under byens mylder. Lokaltoget, som går hvert kvarter mellom Moelv og Stange, sender ut strømmer av folk som vil besøke byen med muren. Oslo har Nationaltheatret stasjon, med adgang til slott og rådhus, teatre og kinoer, forretninger og restauranter. Hamar har Sagatun stasjon — med åpning mot et levende sentrum, hvor handel og kultur florerer. Og et steinkast fra det nye kulturhuset — ja, der er det Live i leiren!
Men det er mer på gang i 2020. Over byen rager Akropolis, det som før het Furuberget. Nede ved sjøen er kalksteinsbruddet gjort om til amfiteater, der det fargerike publikum sitter i skråningen og opplever store konserter og teater-framføringer, mens sola triller sakte over Helgøya og Nes. Da
vender vi synet mot bygder som ruver,
da klinger det Hedmark i lynne og ord.
Og Mjøsa kan ligne en lengsel som duver
mot hjemlige strender for alle som fòr.
Så går vi til muren og tar el-bussen tilbake til bykjernen. Vi går av ved Rolf Jacobsens hus og kommer i hu diktet om dem som bodde ved jernbanen:
Det er nok av tog. Under vinduet nattetid 2.55 — 3.20 — 3.55, som billedserier, filmstriper, fragmenter av andres liv, dertil nattoget 5.15 med sne på takene, frisk fra Dovrefjell. Alt går over. Og fort. Blåser det en vind mot øst, stormer det straks mot vest. Og omvendt for at verden alltid skal befinne seg i balanse og ikke styrte sammen over malmtoget som løfter deg opp av dynene 3.35 og ber deg om å Huske-huske-huske-huske at du lever på en vulkan.
I året 2020 er vulkanen borte. Vi blir slått av hvor stille det er rundt oss. Ingen monsterbusser eller dieselbiler ødelegger idyllen i byen ved muren. Et enveiskjørt smågatenett for sykler og stillegående el-biler sørger for kommunikasjon mellom stasjonene, bysenteret og stranda. Vi hører småpludringen fra terrassene i Willas-strøkene, pilegrimenes sang ute ved Odden, små klemt fra klokkespillet ved Skibladnerbrygga: "Här är gudagott att vara — o, vad livet dock âr skönt!"
Hans Petter Hanssen