Steinhuggere, gipstøpere og bronsestøpere jobbet dag og natt for å oppføre det mesterverket som idag heter Vigelandsparken og som er kjent som Norges største turistattraksjon. Dette er et godt eksempel på hvordan kunstnere fungerer som entrepenører og hvordan de holder liv i andre håndverksyrker.
Under oppføringen av Vigelandsparken hadde Norge verdens fremste miljø av steinhuggere. Oslofjorden var før og etter andre verdenskrig et granittens Silicon Valley. Folk kom fra hele verden til Norge for å lære et dette håndverket.
Et håndverk som krever både kunnskap og innsikt.
Idag produserer Norske kunstnere sine skulpturer i Kina og Vietnam. Det er rimeligere å transportere steinblokker på titallstonn fra det indre av Kina og til Norge enn å hente de fra steinbrudd rundt Oslofjorden. Torgallmenningen i Bergen er utsmykket av kinesisk granitt, Det samme er en rekke offentlige norske plassser.
Misforstå meg ikke, jeg har ikke noe imot globalisering. Men det bør være et tankekors at et land som er tuftet på stein årlig importerer hundrevis av tonn med stein fra den andre siden av kloden.
Det er ialllefall ikke særlig miljøvennlig.
Kinas fantastiske vekst det siste tiår har vært basert på rimelig masseproduksjon av produkter. Nå konkurrerer de også på spesialtilpassede produkter og håndverksproduksjon. Et positivt bidrag i globaliseringen, men også et stort problem for norske bedrifter. Med produksjonen forsvinner også kunnskapen ut av landet. Det er ikke likegyldig hvor et produkt produserer. Det er sammenhengen mellom produksjon, idé og erfaring som bringer oss videre.
Og det er akkurat det vil lever av i Norge Idag. Et stort norsk firma som feks Aker Solutions driver ikke masseproduksjon, de opererer på verdensmarkedet med spesialtilpassede produkter produsert i minimale opplag. Produkter som blir til i god dialog mellom idé og erfaring. Produkter hvor håndverket går hånd i hånd med ingeniørens overordnede tanker. Hvor produktets rolle på verdensmarkedet er basert på kunnskap og innsikt på et spesiellt område.
Vi i Venstre taler ofte om ny teknologi og om kunnskapsbedrifter. Det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden. Dette er jeg enig i, men forsvinner produksjonen så forvinner også kunnskapen.
Det er her Norges utfordring for de neste tiår ligger. Hvordan tar vi vare på kunnskapen som allerede ligger i Norske bedrifter.
Hvordan kan vi sikre at ikke bare hovedkontorer blir liggende i Norge, men hele kjeden fra produktutvikling til produksjon og salg blir i Norge.