En håpløs kamp mot overvåkningen?
28. mars 2011 er en dato som vil gå inn i historien som en trist dag for personvernet i Norge. Det var den dagen Arbeiderpartiet og Høyre ble enige om et kompromiss som i realiteten fører til et paradigmeskifte i norsk rettspraksis; nå er man ikke lenger uskyldig til det motsatte er bevist, nå har staten rett til å overvåke sine borgeres datatrafikk uavhengig av skyld eller ikke. Hvorfor er det galt? For det første er det et viktig prinsipp at enhver har rett til privatliv, og at staten skal blande seg minst mulig inn i den enkelte borgers liv uten at man ber om det. For det andre er det svært mye som tyder på at dette ikke vil virke etter hensikten, erfaringene fra andre land og enkel teknologisk innsikt forteller oss det. Direktivet er enkelt å unngå for dem som vil det, og det er all grunn til å tro at organiserte kriminelle greier det, mens vanlige folk er de som vil etterlate seg spor. I tillegg er det verdt å nevne at verken Ap, Høyre, resten av Stortinget eller Samferdselsdepartementet er i stand til å si noe om hvor mye dette koster, hvordan man skal greie å iverata datasikkerheten — saken er rett og slett dårlig utredet og er preget av å bli innført i all hast. Det vi spør oss om nå er hvorfor vi nå, i all hast, skal vedta et direktiv som EU kan komme til å gjøre store endringer i? Og som har så store konsekvenser for borgernes personvern?
Selv om denne saken kan virke avgjort nå, er det viktig for oss å synliggjøre at motstanden fortsatt er sterk, at dette er et vedtak som ikke har rot i folkemeninga, og vi vil appellere til den enkelte stortingsrepresentants samvittighet. Bloggeren "Liberaleren" stilte spørsmålet om hvor lojaliteten til stortingsrepresentantene i partiet som nå har snudd skal være: "Til partiledelsen og et kompromiss som bryter med grunnleggende verdier i Høyre — eller til partiprogrammet og en intern høring som var svært klar i sin konklusjon? Er det viktigere å få innført noe man egentlig er imot, enn å stå og falle med sine prinsipper?"
Denne saken handler om maktforholdet mellom staten og individet, og den avstanden det er mellom folkemeninga og de som bestemmer på vegne av folket. Heldigvis ser vi at folk nekter å sitte stille og se på at dette skjer, men samler seg for å si klart i fra: vi vil ikke leve i et Norge der staten erklærer kollektiv mistillit til sine egne borgere. Vi vil leve i et Norge fritt for overvåkning. Vi vil leve i et Norge fritt for datalagringsdirektivet.
