Les også:
LO styrer regjeringen
Ingen lovfesting for uorganiserte
I kjølvannet av Civitas boklansering "Den norske velferden" har det oppstått debatt om hvem som har æren for og eierskapet til den norske velferdsstaten. I mine øyne har både fagbevegelsen, Arbeiderpartiet og Venstre en stor del av æren for at vi har et velfungerende velferdssystem som bl.a. er kjennetegnet av grunnleggende sosiale rettigheter og sosial trygghet for alle. Stort sett definert gjennom gode universelle ordninger. Jeg er en sterk tilhenger av fagbevegelsen. Venstre og Arbeiderpartiet har felles røtter i fagbevegelsens idealer om frihet, fellesskap og solidaritet. Jeg støtter også retten til ikke å organisere seg og mener at man likevel skal ha grunnleggende rettigheter i arbeidslivet.
Eksklusive rettigheter
I det siste har vi imidlertid sett eksempler på at noen mener at de fortjener mer enn andre og at rettigheter i arbeidslivet skal være eksklusive og forbeholdes noen, ikke alle . Og da tenker jeg på rettigheter som kan være med på å gjøre arbeidsplassene bedre og tryggere for arbeidstakerne og motvirke bl.a. sosial dumping. En skulle tro at dette var noe sosialt bevisste og ansvarlige politiske partier skulle stille seg bak. Men her mener Arbeiderpartiet åpenbart at ikke alle, men bare noen skal med.
Jeg vil peke spesielt på tre eksempler:
Arbeiderpartiet vil ikke at folk som ikke er organisert eller som er organisert, men ikke har tariffavtale, skal ha noen lovfestede rettigheter ved permitteringer. Dette syn støttes av LO og de øvrige regjeringspartiene som stemmer mot forslag fra Venstre som Stortinget skal behandle idag. Det bør nevnes at både YS, Akademikerne, Bedriftsforbundet og Juristforbundet støtter dette forslaget. Det samme gjør professor i arbeidsrett Henning Jakhelln, men Arbeiderpartiet velger kun å lytte til LO også i denne saken. Taperne blir de mange i arbeidslivet som står uten rettigheter fordi Ap ikke vil gi dem de samme rettighetene med mindre de velger å ha medlemskap i utvalgte organisasjoner som AP åpenbart mener er langt viktigere enn andre. Er dette en god sosialdemokratisk tankegang? Gir dette mer eller mindre frihet, fellesskap og solidaritet?
Minstelønn
Ap-mann og leder av Fagforbundet Jan Davidsen vil ikke innføre en ordning med minstelønn for alle, fordi — skrekk og gru — det ville medføre at Stortinget fastsatte lønnen til enkelte arbeidstakere. Tenke seg at velgerne fikk mer innflytelse enn det Arbeiderpartiet har gitt sin valgkampsponsor LO. Jeg har registrert at arbeidsministeren dessverre langt på vei deler Davidsens syn og er enig i tankegangen om at bare noen skal med når rettigheter i arbeidslivet fastsettes.
Alternative turnusordninger
FAFO, forskningssenteret som LO selv grunnla i 1982, la nylig frem en rapport som viser at det nesten utelukkende er positive sider ved alternative turnusordninger hvor man jobber mye i (korte) perioder, mot å ha minst tilsvarende fri i andre perioder. Problemet med ordningen er at den er i strid med arbeidsmiljøloven og at fagforeningene sentralt har all makt i spørsmål om å gi nødvendig dispensasjon. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sier nei, nei og atter nei til å endre på arbeidsmiljøloven på dette punktet.
Det er vanskelig å se fornuften i regjeringspartienes holdninger i disse sakene annet enn behovet for å holde seg inne med en viktig finansieringskilde for Ap, nemlig LO.
Den underliggende logikken i argumentasjonen i disse sakene er at hvis alle får de samme rettighetene, så vil de slutte å organisere seg. Det er en kynisk logikk fordi den — i stedet for å bry seg om alle arbeidstakeres rettigheter — setter korporativ makt foran fornuften og grunnleggende rettigheter for alle i arbeidslivet.
Dobbeltmoral
Det blir noe svært hult i argumentasjonen fra regjering og regjeringspartier i kampen for å bekjempe sosial dumping, ufrivillig deltid og arbeidstakernes rettigheter dersom dette bare skal gjelde for de som er fagorganiserte, og alle de andre kan takke seg selv som ikke har organisert seg eller tatt jobb hos en arbeidsgiver som har tariffavtale.
Faktum er at 62 pst. av arbeidstakerne i privat sektor ikke er fagorganisert, selv om flere enn dette omfattes av tariffavtale. Likevel er det anslagsvis 600 000 arbeidstakere i privat sektor som ikke er dekket av tariffavtale. Disse vil Ap holde utenfor. De skal ikke gis samme rettigheter. De faller utenfor Aps firkantede og sterkt avgrensede fellesskap.
Et mer fleksibelt arbeidsliv
Det norske arbeidslivet er i endring. I løpet av få år vil vi ha et mye mer fleksibelt arbeidsliv der det vil være mer naturlig å veksle mellom rollene som arbeidstaker, arbeidsgiver og selvstendig næringsdrivende i ulike perioder gjennom et langt arbeids- og yrkesliv. Helt uavhengig av hva man mener om det korporative Norge og fagbevegelsens makt og innflytelse, vil det være færre som naturlig faller inn under dagens fagorganiseringsmønster. Utfordringen er at system og regelverk fortsatt henger igjen i gamle strukturer og skaper hindringer for den enkeltes mulighet til naturlig å flytte på seg i arbeidslivet.
I realiteten blir det et friere og mer fleksibelt arbeidsliv. Parallelt er det viktig å sikre utviklingen av et åpnere og mer inkluderende arbeidsliv. I tillegg til å skape et arbeidsliv med plass og rom til alle, ikke bare noen, må reguleringen i arbeidslivet i større grad baseres på universelle ordninger og regler — som gjelder for alle uavhengig av organiserings- og tilknytningsform.
Dette må etter Venstres syn både gjelde for regelverk knyttet til arbeidsmiljø, pensjon og andre trygdeytelser, og det må gjelde ordninger hvor staten i en eller annen form bidrar økonomisk — direkte eller indirekte.
Usosialt
Den største hindringen for å dette til er Aps servile knefall for noen få utvalgte fagforeninger. De samme som finansierer Aps valgkamp. Ap lar disse definere og avgrense fellesskapstankegangen. Ap lar disse definere ut grunnleggende rettigheter for 600.000 arbeidstakere. Det er ikke bare trist. Det er direkte usosialt.
Kronikken står i dagens papirutgave av Dagens næringsliv