DEMOKRATI — ingen selvfølge
Norskegyptiske Mahmoud Saleh står på Venstres liste til kommunevalget. I september skal han bruke stemmeretten sin for første gang. I Egypt, og i Norge
DET HAR VÆRT en helt spesiell etterjulsvinter for egypteren. 11. februar startet en
ny tidsregning for ham og de fleste av hans landsmenn. Da kunngjorde Hosni Mubarak at han ga fra seg makten etter 30 år.
ETTER FEM ÅR i Norge snakker Mahmoud Saleh norsk med en kledelig nordnorsk
aksent, selv om han aldri har bodd nord for Chicagobrua på Fannrem.
Forklaringa er ei lys kvinne fra det høye nord. Ellen og Mahmoud møttes
for ti år siden. Han hadde høyskoleutdanning som turistguide, og hun var den som
skulle bli guidet. De måtte imidlertid gå en lang og kronglete vei før de kunne flytte inn under samme tak. De siste fem årene har de bodd sammen som ektefolk.
DET VAR UTSIKTEN til jobb som brakte han til Orkdal. I dag er han ansatt ved Washington Mills. Men Mahmoud medgir at det var en tøff tid for ham før han fikk den positive tilbakemeldingen fra bedriften på Grønøra. — Jeg søkte på 48 jobber. Ingen svarte. Ikke engang et brev om et avslag. Mahmoud vurderte å skifte til et norsk navn, og han begynte å tenke på å dra tilbake til Egypt.
DET ER IKKE materiell fattigdom som fikk ham til å forlate landet sitt. Det var kun kjærligheten til Ellen. Mahmoud kommer fra en velstående familie, og rent materielt hadde han det vel så godt i Egypt. Da han i en periode var uten arbeid, var han ikke langt unna
å gjøre vendereis — Det var kjempe flaut. Jeg forlot aldri huset før etter klokka tre på ettermiddagen. Ville ikke at folk skulle tro at der er det en som ikke gidder å jobbe.
NOE AV DET som holdt ham oppe, var engasjementet i Orkdal Røde kors.— Jeg følte behov for å bli kjent med flere folk, og kanskje få være til hjelp for noen i tillegg.
Mahmoud ble flyktningguide for en ung afghansk mann.
— Jeg tar meg av ham som om han var lillebroren min. I starten var han sjenert. Det er
han ikke lenger. Vi bruker å invitere ham hjem til oss eller på kino, sier Mahmoud og minner
folk om hvor lite som skal til for å spre glede. — Mange har flyktet fra en kjempetøff tilværelse. Et smil et hei eller en kopp kaffe betyr så utrolig mye.
ETTER 48 SØKNADER med taushet som svar, fikk han endelig respons. Fra Washington Mills, der han hadde søkt jobb i 2010. Tidligere hadde han arbeidet hos Orkla entreprenør, der han stortrivdes. Men på grunn av finanskrisen ble det ikke mer arbeid for ham der.
Gleden var derfor enorm da han fikk jobb hos Washington Mills.
— Det er en kjempeplass. Her har jeg verdens beste arbeidsmiljø. Hver eneste dag
gleder jeg meg til å gå på arbeid. Kollegene mine har vært en sterk støtte for meg i en vanskelig tid.
DE SISTE PAR månedene har arbeidskollegene hans fått se en Mahmoud som har vært mer enn vanlig opptatt av begivenhetene i hjemlandet. Og det er ikke så rart. Det hele startet egentlig i fjor sommer, da unggutten Khaled Said ble maltraktert til døde av politiet i Alexandria, som for øvrig er Mahmouds hjemby. «Forbrytelsen» hans var at han hadde lagt ut bilder av korrupte politifolk på bloggen sin. Politiet prøvde å skjule drapet ved å si at Said hadde svelget narkotika. Men bilder som ble tatt av ham på likhuset,viste den grusomme sannheten.
MED FACEBOOKGRUPPA «Vi er alle Khaled Said» ønsket man å synliggjøre at dette kunne skjedd hvem som helst. Det var Googles markedssjef i Midtøsten og Nord-Afrika, Wael Ghonim,som hadde laget gruppa i sinne. Ghonim ble senere en svært sentral og samlende kraft i revolusjonen.Facebook og Twitter skulle vise seg å bli helt sentralt for
det som skulle skje på nyåret i 2011. Og det var gjennom de sosiale mediene det ble mobilisert til den første store aksjonen den 25. januar år. Kun uker tidligere hadde tunisierne
vist at det var mulig å kvitte seg med tyranniet, bare man sto sammen.
— 25. JANUAR ble den beste dagen i mitt liv. Og den verste. Jeg finner ikke ord når jeg skal
beskrive gleden jeg følte da jeg så hvor mange som gikk ut i gatene. Jeg trodde ikke det
jeg så. Selv om de visste at de kunne bli drept, samlet de seg og gikk ut i gatene. Folk fra
alle samfunnslag. Mødre, fedre,barn, besteforeldre. Jeg var så stolt av dem, og skulle ønske at
jeg kunne være der. Samtidig var det helt grusomt, for jeg var så redd for hva som kunne skje med familie og venner.
DEN EGYPTISKE revolusjonen krevde flere hundre menneskeliv. Likevel gikk den overraskende fredelig for seg. Det skyldtes ikke minst at hæren aldri vendte seg mot sitt eget
folk, og fordi frihetskjemperne hele tiden la seg på en ikkevolds-linje. En hel verden ble imponert og fascinert over det egypterne greide. Og den 11. februar brøt jubelen løs over
hele landet da Mubarak endelig kunngjorde sin avgang.Hjemme hos Mahmoud Saleh på Fannrem hadde TVen stått på konstant. Da han var vitne til de ubeskrivelige gledesscenene fra Tahrirplassen i Kairo på ettermiddagen den 11. februar, kom tårene. — Jeg gråt og gråt. Klarte ikke stoppe. Jeg har aldri hatt en så sterk følelse i hele mitt liv. Jeg var så glad at jeg satt og gråt i en halvtime. Konstant.
EGYPTERNE har fått sin frihet. Nå starter det møysommelige arbeidet med å bygge en
demokratisk nasjon uten korrupsjon og med en økonomi som kan gi folk en
bedre levestandard. Det beste nordmenn kan gjøre for å gi sin støtte til nye Egypt, er å reise dit på ferie.Det er et helt annet land og
atmosfære som venter dem nå etter revolusjonen.
MAHMOUD SALEH vet at demokrati ikke er like selvfølgelig for alle som det er
for oss nordmenn. Han setter derfor pris på å kunne ta del i det norske demokratiet ved å
stille på Venstres liste til kommunevalget. Det var spesielt to saker som fikk ham til å si ja da han bli spurt om å stå på lista, og det var miljøpolitikken og innvandringspolitikken.
— VENSTRE vil komme mye tidligere i gang med norskopplæring og jobbing for asylsøkere. Dagens ordning er helt ødeleggende. Folk sitter i mottak i alt fra noen måneder til flere år, uten å få jobbe. Får man asyl, følger to nye år med introduksjonsprogram. Det betyr at det går flere år før man kan begynne å jobbe. Det er misbruk av penger og menneskelige ressurser.
September vil bli en helt spesiell måned for Mahmoud.Først skal han stemme i Norge.Deretter drar han til Egypt for å delta i det historiske valget. — Jeg har aldri stemt før. Rett og slett fordi det ikke har vært noen vits. Resultatet har vært gitt på forhånd, og det har vært mye vold knytte til valgene i Egypt.
FOLKEAVSTEMNINGEN om grunnloven sist lørdag ble en slags prøveklut for hvordan
egypterne greier å håndtere sin nyvunne frihet. Måten folkeavstemningen ble avviklet på, ble en stor seier for demokratiet. Folk gikk mann av huse for å avgi sin stemme. Og de jublet mens de gjorde det. Endelig følte de at de ble hørt. I tiden som er gått siden 25. januarrevolusjonen startet, har Mahmoud fulgt de utrolige begivenhetene via TV-skjermen
på stua i Orkdal. Men når egypterne går til valgurnene i september, skal han være på
plass. Da skal han avgi sin stemme. For aller første gang.Fordi han har tro på at stemmen hans betyr noe
Kilde: [link#http://www.avisa-st.no/]