Det skal derfor være svært sterke faglige argumenter til for at det skal kunne aksepteres flere rovdyr i Norge, enn det estandsmålene som praktiseres i dag legger opp til. Vi har i lengre tid vært i den situasjonen at bestanden av jerv og gaupe i deler av landet har ligget langt over de vedtatte bestandsmål. I Midt-Norge var det i 2009 dokumentert 25,5 ynglinger i regionen mot et bestandsmål på 12 ynglinger. Dette tallet er nå vesentlig redusert, og vil trolig etter årets gaupejakt værer på vei ned mot bestandsmålet. Venstre ser på dette som en positiv utvikling.
For bjørn er tallene mer usikre, men antallet bjørn i Namdalen synes å være alt for høyt både ut fra tapstallene og DNA-registreringene. Når det så ikke er tillatt å jakte på vårsnø, er det uhyre vanskelig å få redusert antall bjørner.
Den store innvandringa av bjørn fra Sverige i tillegg til økinga av andre rovdyr, som nevnt ovenfor, har gjort det vanskelig å utnytte de rike utmarksbeitene i mange kommuner.Dermed reduseres antall sauebruk i Lierne vel med over 90%, og dermed også produksjonen av kjøtt.
Slik utviklinger er i verdens matvareproduksjon og folketall, er det svært viktig at Norge tar et større ansvar ved å øke matvareproduksjonen basert på egne ressurser. Her vil bedre utnytting av beiteressursene i utmarka være viktig. Dette vil ikke bare øke selvforsyningsgraden av mant, men også ha andre fordeler. Med mindre langveis transport av kjøtt og innsatsvarer som soya og korn, vil også utslipp av CO2 reduseres.
Økt bruk av utmark vil også kunne redusere nedlegging av bruk og dermed bidra til å stabilisere folketallet i flere kommuner. En reduksjon av rovdyrbestanden vil også bidra til økt bolyst i de utsatte kommunene.
Rovdyrbestandene representerer videre et stort problem i arbeidet med å oppfylle Norges forpliktelser i henhold til ILO konvensjon 169, som forplikter oss til å ivareta den samiske urbefolkning, deres språk, kultur og næring. Vi er i dag i den situasjonen at rovdyrskader i kombinasjon med manglende erstatning, er i ferd med å presse mange unge utøvere ut av reindriftsnæringen. Dette er en utvikling som vil medføre at den sørsamiske befolkningens
språk og kultur også vil gå til grunne sammen med reindriften, som vel der denne folkegruppens viktigste kulturbærer. Det vil derfor være et etnisk overgrep mot den sørsamiske urbefolkningen, dersom det ikke gjennomføres tiltak for å sikre at den sørsamiske reindriften kan opprettholdes.
Det er derfor av avgjørende betydning at den omlegging av erstatningsordningen som Venstre sitt landsmøte i 2007 vedtok, kan gjennomføres. Bevisbyrden i erstatningsordningen må speilvendes, slik at alt tap utover normaltapet erstattes, dersom ikke forvaltningen kan sannsynliggjøre andre dødsårsaker som årsak til tapene. Dersom det oppstår tvil i forvaltningen om tapssituasjon kan være forårsaket av rovdyr, kan det fremmes krav om at forvaltningen kan utruste besetningen med radiobjeller i den påfølgende beitesesong, slik at årsakene til tapene kan klarlegges.
I tillegg til dette må innsatsen til forebyggende tiltak intensiveres, og samfunnet må stille opp med større økonomiske ressurser for å bidra til en økt innsats til forebyggende tiltak. I tilfeller hvor skadesituasjonen forblir uholdbar over tid, bør det vurderes å kjøpe ut beiterettigheter fra grunneiere, ved at de får støtte til omlegging til annen næring, sluttpakke som sikrer inntekt fram til pensjonsalder eller støtte til omskolering som kompensasjon for avslutningen av beitenæringen.
For reindriftsnæringen må imidlertid alle tiltak settes inn for å opprettholde alle siidaandeler. I
tamreinområdene må det derfor legges opp til et mye mer effektivt uttak av skadedyr som reduserer rovdyrtrykket mot reindriftsnæringen og unngå tap av næringsutøvere.