Hele Ainas hovedinnlegg i debatten kan du lese her:
For Venstre er hovedmålet med denne regionale planen at vi skal ta vare på Vestfolds naturressurser for kommende generasjoner. Gjennom flere tiår har vi skuslet bort mange hundre dekar av Norges beste matjord.
Denne utviklingen bryter helt med prinsipper for bærekraftig utvikling. Derfor må vi stoppe nedbyggingen av Vestfolds dyrkbare arealer.
Venstre er glad for at høringsuttalelsene til planprogram 4 og 5 legger så sterk vekt på jordvernet. Jeg noterer også at fylkesrådmannen følger opp høringsuttalelsene på dette punktet.
Jeg vil knytte noen kommentarer til begrepet bærekraftig — som dessverre ikke alltid brukes på riktig måte.
Dersom begrepet bærekraftig skal ha noen mening, må vi sørge for et robust, forpliktende og langsiktig vern av Vestfolds jordbruks- og naturområder.
For meg handler det om at vi tar vare på jordas ressurser slik at kommende generasjoner også har gode levekår inkludert muligheten til å produsere sunn og næringsrik mat.
Vi har i dag svært sterke nasjonale føringer i forhold til jordvern, og regional plan for bærekraftig arealpolitikk må bygge på disse føringene.
Vi kan ikke lage et uforpliktende plandokument der kommunene skal disponere verdifull dyrket mark etter eget forgodtbefinnende. Derfor må planen ha tydelige regionale føringer som sikrer et solid jordvern. Vi må unngå en snikutvidelse av byer og sentrumsområder.
Et effektivt jordvern handler også om å sikre landbruket stabile og gode rammevilkår.
Utbyggingsstrategier er også et sentralt begrep i høringsuttalelsene til Bondelaget og Jordvernforeningen.
Etter Venstres oppfatning bør vi først og fremst satse på konsentrert utbygging i tettsteder og byområder.
Samtidig ser vi at det kan være behov for nytenkning, slik man gjorde på Jæren. Et mulig svar på Vestfolds langsiktige utfordringer kan derfor være planlegging av større boligområder i nordfylket.
Et annet svar kan være at vi systematisk prøver å dempe befolkningsveksten på det sentrale Østlandsområdet og føre en nasjonal politikk for en balansert bosetting. Osloregionen har i dag store vekstproblemer som representerer en betydelig utfordring innenfor transportsektoren og arealpolitikken.
Dessverre har Osloregionen fått anledning til å vokse uten at man har tatt tak i denne utfordringen på nasjonalt politisk nivå.
Vi må bli langt flinkere til å ta hele landet i bruk.
Larvik kommune peker i sin høringsuttalelse på at det er nødvendig å se utover egne kommune- og fylkesgrenser i planarbeidet.
Det er en av de politiske oppgavene vi bør se nærmere på i den videre prosessen. Som landets minste fylke har Vestfold store utfordringer knyttet til arealpolitikken.
Flere av kommunene i Vestfold har i dag grenser som er lite hensiktsmessige, også i et arealperspektiv.
Nøtterøy kommunes utbyggingsplaner for Borgheim-området er et skrekkens eksempel på manglende respekt for jordvern og en helt feilslått vekstpolitikk fordi man ensidig er opptatt av egen kommune.
Både hensynet til jordvern og en forutsigbar langsiktig arealpolitikk taler for at det i framtiden blir færre kommuner i Vestfold.
I siste Fylkesutvalg behandlet man NOU 10:10 om tilpasning til et klima i endring hvor man vedtok uttalelsen fra Vestfold Fylkeskommune
Regional plan for bærekraftig arealpolitikk skal ha et perspektiv på minst 30 år. Det betyr at vi også må vurdere mulige — og dessverre sannsynlige — konsekvenser av klimaendringer. Vi har arealer i Vestfold som allerede er utsatt for flom, springflo og leirras.
Vi må derfor bli langt mer bevisste på å unngå bygging av boliger og næringsbygg i strandsonen.