Jeg er bekymret for kommunene. De går en vanskelig fremtid i møte, og det skyldes ikke bare at de fleste av dem har for lite penger å rutte med. Saken er verre enn som så. Kommunene har havnet i skvis mellom lovpålagte rettigheter, statens politiske ambisjoner og generelt økte forventninger til hva de bør levere av tjenester. I sum bidrar disse tre faktorene til en maktforskyvningsprosess som uthuler det lokale folkestyret og begrenser kommunenes spillerom.
Selvstyret kveles
På den ene siden kveles det lokale selvstyret av det økende statlige formynderiet som blander seg inn i kommunenes økonomiske og politiske fullmakter. Staten tar en stadig større andel av kommunenes frie inntekter og båndlegger kommunale ansvarsområder. På den andre siden bidrar kommunene selv til ytterlige å redusere sitt handlingsrom gjennom at beslutninger flyttes over til interkommunale samarbeidsprosjekter.
Rettighetstyranni
Staten har åpenbart liten tiltro til kommunenes arbeid. Hvordan ellers skal man tolke de siste 20 års utvikling i retning av et rettighetstyranni? Det har vokst opp en underskog av statlige påbud, ombud, plikttiltak og lovfestede rettigheter som har til hensyn å tvinge kommunene inn på ett og samme nivå for tjenesteyting, uten hensyn til deres størrelse eller ressurser. Det kan dessuten virke som om skiftende regjeringer bevisst bruker lovfestede rettigheter knyttet til kommunal tjenesteyting som salgsargument overfor velgerne. En garanti illustrerer politisk handlekraft og rettferdighet. Medaljen har en bakside. For mens Stortinget vedtar den ene garantien etter den andre — sist ute er verdighetsgarantien for eldre — er det kommunene som må gjennomføre de nye lovene, uten at det følger med nødvendige ressurser. Fra 1990-tallet er det vedtatt en rekke lover som rettighetsfester krav til helsetjenester, velferd, likestilling og utdanning.
Dyrt byråkrati
I tillegg kommer stadig flere statlige rapporterings- og kvalitetskrav, mest innenfor saksbehandling og ymse byråkratiske ordninger. Kommunen min, Røyken, bruker for eksempel én million kroner i året grunnet strengere krav til arkivering. I grunnskolen og i barnehagene går det med et utall av arbeidstimer til rapportering, uten at det kompenseres for det. I helse- og omsorgsektoren er det ikke sammenheng mellom klagesaker som fylkesmannen gir medhold i, og rammen kommunen får. Digitaliseringen av kommunene skal gjennomføres innen 2012, uten tilskudd fra staten. Det samme gjelder HMS-arbeidet. Listen kunne sikkert fylt flere avissider.
En ting har alle de lovpålagte kravene til felles: Uansett hvor velmente og fornuftige de måtte være, har de i sum negative følger for lokaldemokratiet: De undergraver handlefriheten kommunene trenger for å være en god problem- og oppgaveløser. De fører til en kronisk overbelastning av budsjett og ansatte. Og de skaper en spiral av misnøye. Ofte kan nemlig ikke alle berettigede krav tilfredsstilles fullt ut. Kommunene blir presset ned på minimumsløsninger på en rekke områder. Noe som vekker harme hos innbyggerne. De forventer at det rikspolitikerne lover, innfris lokalt.
Praktisk, men udemokratisk
Og så var det samarbeidsprosjektene. Antall og omfang av formelt og uformelt interkommunalt samarbeid vokser. Årsaken til dette ligger i kommunestrukturen. Særlig mindre kommuner må i økende grad håndtere problemer som de ikke har kompetanse eller penger til. En løsning er å etablere interkommunale enheter innenfor for eksempel pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern, krisesenter, kriminalitetsforebygging, voksenopplæring for flyktninger, revisortjenester osv.
Kommunestyrene må stadig oftere avveie egen politisk innflytelse mot innbyggernes berettigede ønske om tidsmessige kommunale tjenester som ikke koster skjorta. Ikke vanskelig å gjette hvilket hensyn som oftest veier tyngst. Som resultat flyttes den politiske styringen fra kommunestyrer til regionråd, styringsgrupper, interkommunale selskap osv. Vi får et slags fjerde forvaltningsnivå som er basert på kun indirekte politisk styring. Hvor langt utviklingen har kommet, illustrerer Røyken kommune, som er representert, medeier eller på annen måte delaktig i til sammen 60 forskjellige utvalg, selskap, råd og lignende.
Staten må rydde opp
Og hva gjør staten? Jo, for å bevare freden blant koalisjonspartnerne, oppfordrer staten attpåtil kommunene til økt frivillig samarbeid over kommunegrensene, framfor å arbeide for kommunesammenslåing som ville bevart de folkevalgte organers makt. Utviklingen kan ikke fortsette. Kommunene er alt kneblet på hender og føtter. Som et slags strakstiltak bør regjeringen lage en oversikt over alle de styringsgrep kommunene er utsatt for. Deretter bør det ryddes opp. Antall påbud, forskrifter, lover og rapporteringskrav må ned. Detaljrikdommen i forskrifter må reduseres, og der det er mulig bør lovgivningen mykes opp.
Men dette er ikke nok. På sikt må vi snu på maktforholdet mellom stat og kommuner. Det må bli slutt på enda flere interkommunale, udemokratiske samarbeidsprosjekter. Det vi trenger, er sterkere og større kommuner. Vi må ikke bare flytte oppgaver, men også makt og penger ned fra staten til kommunene hvis vi vil bevare og styrke det lokale folkestyret. Vi må, med andre ord, tørre å slippe kommunene fri.
Rebekka Borsch, leder Røyken og Buskerud Venstre