Adecco-saken — eller når blir sannheten en offentlig eiendom?
I sin artikkel «Snur Venstre i Anbudspolitikken» gir Ben Borgen forrige uke Venstre ansvar for uredelighetene i Adecco-saken. Trist, at også Ben Borgen faller for retorikken «Bestemor på anbud».
De færreste mener vel at markedskreftene skal styre samfunnet, men erfaring har vist at det frie marked gir størst verdiskaping, slik at det blir mer å dele. Likevel er det liten tvil om at konkurranse krever kontroll hvis den skal bli rettferdig. Dette gjelder for private så vel som kommunale foretak. Altså er markedskreftene et skaperverktøy og ikke et styringsverktøy. At kommunen i Adecco-saken også sviktet grovt hva kontroll angår, synes derfor åpenbart, og at nettopp Ammerudlunden sykehjem ble kåret til ett av byens beste m.h.t. trivsel hos brukerne, er et paradoks.
Allerede i januar 2007 skrev jeg om de triste uregelmessighetene vi har vært vitne til i forskjellige kommunale etater i hovedstadsområdet (vannverksaken, skole- og sykehusvedlikeholdet m.m.). Det syntes da ikke urimelig om vi hadde fått en gransking av forholdet Huken — A/S Oslo Vei — Oslo kommune — Miljøverndepartementet. Oslo Vei A/S hevdet freidig nok at debatten den gang dreiet seg om for mye følelser og lite fakta. Ja vel — nå har vi fakta på bordet.
Utrolig nok skulle det gå 4 år før en anmeldelse av graverende forhold og uregelmessigheter i Huken forelå, og da fra privat hold, nemlig 6 lokale foreninger.
Den 10. november 2010 ble det holdt et åpent møte på Ammerudhjemmet i forbindelse med Hukensaken. Det forelå omsider tverrpolitisk enighet i Bystyret om avvikling av Huken. I panelet satt representanter fra samtlige politiske partier i Bystyret, og Rune Gerhardsen ble tiljublet da også han nå kunne bekrefte dette. Riktignok var Ap lovlig sent ute med sitt vedtak, men bedre sent enn enda senere.
På ovennevnte fullsatte møte framkom også vitnesbyrd fra flere av deltakerne som i detalj beskrev de plagene de hadde måttet leve med — dag og natt – på grunn av bl.a. asfaltdampen og -lukten. Kan huske at Frode Hansen erklærte at han faktisk ikke visste at det hadde vært så ille. Til avslutning var det appeller fra politikerne i panelet, og Venstres bystyremedlem Kjell Veivåg ga en uforbeholden unnskyldning til befolkningen på vegne av Oslo kommune for de plager de gjennom årene var påført!
Selv om jeg ikke lenger er aktiv i lokalpolitikken, er jeg stolt over at det var Venstre som var først ute og hadde mot til å plassere ansvaret der det rettelig hører hjemme!
Det er senere brakt på det rene at Oslo Vei har utvidet steinbruddet uten de nødvendige tillatelser fra offentlige myndigheter og med andre ord misligholdt leie- og driftsavtalen med Oslo kommune. Så kan man jo spørre seg hvor kontrollen har befunnet seg! Altså har kommunen full rett til å si opp sin avtale med Oslo Vei. Det er derfor på høy tid at byrådet setter vedtaket ut i livet og starter prosjekt for etterbruk.
Den oppmerksomme leser har forstått at jeg mener det er viktig til enhver tid å oppdatere og intensivere kontrollfunksjonene med så vel private som kommunale bedrifter av enhver art.
Det er enkeltpersoner som blir skadelidende — i Adeccosaken ansattes lønns- og ansettelsesvilkår, i Hukensaken beboerne med støy, forurensning og trafikkplager.
For øvrig mener jeg — på linje med de fleste i bydelen — at våre politikere bør gå inn for en boligpolitikk for samtlige bydeler i Oslo med variasjon av blokker med rimelig husleie, mer luksuspregede leiligheter, rekkehus og småhus, selvsagt i konkurranse mellom anbyderne og under adekvat kontroll.
Som innehaver av spisskompetanse på levd liv, er jeg av den oppfatning at hvis man virkelig mener noe med å jevne ut forskjellene mellom øst og vest, er dette det aller beste utgangspunkt. Med et Huken in memoriam regner jeg da med at det ikke vil ta altfor mange år før trivselen i våre ellers vakre omgivelser vil medføre utjevning av de før omtalte forskjellene.
Anne-Karin Kjeldset
Ammerud