Lokalvalgkampen 2011 er uten tvil i gang. Noen kaster seg over huseiernes lommebok og kommunens kemneraktivitet, mens andre vil husmødrene til livs. Årets valgkamp i Kristiansand kan raskt vise seg å handle om disse to gruppene. Om huseierne og husmødrene. Eller rettere sagt — om eiendomsskatten og om livet på Sørlandet. Begge deler fremstilles enten som himmel eller som helvete — avhengig av hvem du spør. Det i seg selv kan sikkert skape en spennende valgkamp, men den blir fort irrelevant. Kampen om definisjonsmakten tar fokus vekk fra de viktigste spørsmålene. De som handler om hvordan vi kan flytte mennesker ut av helvete og rennestein. Verken Espen Solums kamp mot eiendomsskatten eller damene på Flekkerøy sin husmortilværelse representerer de aller viktigste utfordringene for Kristiansand og resten av Sørlandet. Jeg vet at mange er uenig med meg. Det er helt greit.
Jeg må innrømme at jeg trakk litt på smilebåndet onsdag morgen. I Fædrelandsvennen kunne vi lese om de lykkelige husmødrene på Flekkerøy, og om Sørlandets høye andel hjemmeværende kvinner. Særlig høy er den kanskje ikke med tre prosent, men den er i det minste høyere enn resten av landet. Denne saken handler selvsagt ikke bare om husmødrene på Flekkerøy. De er kun ett eksempel på hvordan vi og media elsker å dyrke sørlandske verdier og levesett, satt opp mot resten av landets tilsynelatende liberale livsstil. Husmødrene er ett eksempel på alt vi hører og tror om landsdelen. Om manglende likestilling, kvinner i hjemmet, unge uføre, drop-outs og konservative bedehusmiljøer. Noe fremstilles som negativt — noe som annerledeshet. Det er det første vi må gjøre noe med — ikke det siste.
Da tidligere sjefredaktør i Fædrelandsvennen, Finn Holmer-Hoven, skrev om landsdelens fokus på himmel og helvete for noen uker tilbake, ba han oss om å fokusere på helvete. Om å danne en felles front med fokus på elendigheten. Holmer-Hoven sier vi trenger at noen andre enn oss selv anerkjenner at vi har store utfordringer. At også staten må vedta sannheten om levekårene på Sørlandet. Det har han rett i. Men å si at vi må rendyrke begredeligheten fremfor glansbildene, er å legge mer vekt på definisjonsmakten enn det den fortjener.
Å lese om mennesker som er fornøyd med livet — slik som damene på Flekkerøy — er fantastisk. Det betyr ikke at det er bekymringsverdig at færre kvinner velger å bli husmor. Om to eller tre prosent velger å være hjemme istedenfor å jobbe, er strengt tatt uinteressant. At det blir færre husmødre på heltid er ikke overraskende, og at noen velger å leve annerledes enn flertallet, er uproblematisk. Det er faktisk bra. I Fædrelandsvennen på tirsdag kunne vi lese om en annen fornøyd borger. Det var som om hele verden ble satt i bevegelse av at en innbygger ikke hadde noe å klage på. Like overraskende som snømengdene på Sørlandet prydet Glenn Seland forsiden på avisen med budskap om at han ønsker eiendomsskatten velkommen. Er vi så sjelden fornøyde at Glenn er en sensasjon? En vi kan fnyse av for manglende deltakelse i det offentlige jammerkoret?
Ikke tro at jeg er en ihuga tilhenger av eiendomsskatten. Det er jeg ikke. Den gir både usosiale utslag og representerer en beskatning uten annen begrunnelse enn behov for å hente inn midler til en slunken kommunekasse. Når nøden er størst, og så videre! Debatten som nå raser om eiendomsskatten i Kristiansand, en høyreordfører som lefler med alle tiders valgfleskløfter og en indignert Espen Solum fra Huseiernes Landsforbund, er på mange måter interessant og tidvis viktig. Men først og fremst er den et eksempel på hvor mye vi har lært oss å hate skatter og avgifter. Hvor mye vi elsker å leve på en livsløgn om at vi har verdens høyeste bensinpriser og betaler mer skatt enn resten av verden. Selvfølgelig uten å få noe tilbake fra det offentlige.
Mens politikere kaster bensin på bålet, skriker og bærer vi oss over sovjetiske tilstander, dyrt drivstoff og eiendomsskatt vi ikke vil ha. Til stadig later vi til å tro at det velferdstilbudet vi nyter så godt av lar seg opprettholde uten skatteseddelen og kemnerkontoret. Jeg leser at jeg betaler for mye skatt, at bensinprisene er skyhøye, at innvandrerne bare skaper trøbbel og at bussen aldri går. Jeg leser at vi bor i et land med udugelige og inkompetente politikere, og jeg leser at jeg bør klage på eiendomsskatten. Jeg visste ikke at jeg hadde det så forferdelig som jeg blir fortalt — og jeg visste ikke at Norge var et vanstyrt land med politiske ledere som ikke vil det beste for folket de er satt til å styre. Vi klager på vegne av folk flest, men det hadde vært mer sympatisk om vi klaget på vegne av dem som virkelig trenger det.
Beskrivelsen av himmel eller helvete alene gir liten mening og er irrelevant når alt kommer til alt. På Sørlandet liker vi kanskje å tro at alle kommer til himmelen. Det vi ofte glemmer er at noen går gjennom et sant helvete på veien dit. Den til tider sørgelige beskrivelsen av levekårene på Agder er i stor grad en beskrivelse av problemer og utfordringer — ikke annerledeshet. Den er heller ikke en beskrivelse av folk flest — men av noen mennesker som trenger å bli satt fremst.
Vi har brukt mye tid på lete etter den forklaringen vi vil tro på — og vi har brukt mye krefter på å skille myter fra sannheter. I år er det valg, og før valget kommer en lang og viktig valgkamp. Eiendomsskatten blir sikkert en viktig sak i Kristiansand, men jeg håper ikke den blir den viktigste. Den viktigste må være tverrpolitisk. Ikke for å krangle om bakgrunnen, men for å gjøre noe med utfordringene. Med unge uføre, med drop-outs, med likestilling, med rusproblemene, med sosialhjelpen og med medikamentbruken. En valgkamp er et kappløp. Får vi den til å handle om Sørlandet — på Sørlandet, så har vi gått et langt skritt i riktig retning. Får vi den til å handle om Sørlandet — på nasjonalt plan, så har vi tatt et sjumilssteg.