– Det begynner å bli klart at regjeringen har gitt Statoil blankofullmakt til å styre dette prosjektet, og det er grunn til å spørre seg om Statoil nå bruker staten som sin private pengebinge. En prislapp på flere milliarder før man i det hele tatt har stukket spaden i jorda styrker dette inntrykket, sier Ola Elvestuen, nestleder i Venstre, og viser til at stortingsmeldingen sier at Statoil nå også formelt vil få vetorett i det videre arbeidet.
Statoil mente allerede i masterplanen fra 2009 at kreftfaren ved aminer var et av prosjektets største usikkerheter, og har nå klart å presse regjeringen til å utsette prosjektet i to nye år, tross motstridende meldinger fra forskere og leverandører. Regjeringen og Statoil har uttalt at man nå vil vurdere andre teknologier i tillegg til aminer for Mongstadprosjektet, som skal kvalifiseres frem mot 2016.
– Det er mange spørsmål Stortinget nå må få svar på, sier Elvestuen. Et av de er hvorvidt grunnlaget for utsettelsen er reell eller kun et påskudd for å skyve rensingen enda mer ut i det blå. Et annet spørsmål som må besvares er hvorvidt Statoils motstand mot aminrenseteknologien som er hovedårsak til utsettelsen. Man kan også spørre seg hvorfor man ikke gikk inn for å utrede andre teknologier våren 2010 når investeringsbeslutningen ble utsatt første gangen, man visste allerede da om kreftfaren, sier Elvestuen.
Elvestuen peker på at Statoil har mange insentiver for å utsette prosjektet.
– Avtalen mellom staten og Statoil gjør at staten sitter igjen med hele regningen, mens Statoil opparbeider seg verdifull kompetanse innen CO2-fangst. I tillegg vet vi at Statoil har prosjekter innenfor transport og lagring av CO2, som vil kunne være aktuelle dersom prosjektet blir utsatt. I tillegg bærer Statoil den økonomiske risikoen ved eventuelle overskridelser etter at en investeringsbeslutning er tatt, noe som forsinker prosessen ytterligere ved at man hele tiden unngår risiko. CO2-fangstprosjekter i en så tidlig fase er helt avhengig av en aktør som vil ta på seg en slik risiko dersom man skal få et slikt prosjekt på bena innenfor en rimelig tidsramme, sier Elvestuen, og har merket seg at Gassnova påpeker at det nye teknologikvalifiseringsprogrammet bør ha fokus på utvikling av leverandørmarkedet fremfor kompetansebygging internt i prosjektoperatørens organisasjon.
– Statoil uttalte i stortingshøringen i våren 2010 at deres egen CO2-fangstteknologi ikke var moden nok til å kunne vurderes på Mongstad. Hvordan stiller det seg ved en ytterligere utsettelse i to år, spør Elvestuen, og legger til at Ola Borten Moe får litt av en oppgave med å rydde opp i dette rotet. – Venstre ønsker ham lykke til med oppgaven, sier Elvestuen.
Venstre vil nå vurdere om hele prosessen bør endres, og viser til Storbritannia.
– Storbritannia har utlyst en konkurranse der ulike aktører og teknologier stiller likt og der man konkurrerer om å levere det beste prosjektet. Der har aktørerne gode insentiver for å få på plass gode prosjekter til lav pris og med rask fremdrift. Erfaringene fra Kårstø og Mongstad viser at man bør vurdere om organiseringen av CO2-fangst i Norge er riktig organisert, og om vi gjennomfører våre prosjekter på en hensiktsmessig måte. Nå virker det som regjeringen har kjørt seg inn i en blindgate, og jeg tror tiden er inne for å se på hvordan man gjennomfører slike prosesser internasjonalt, sier Elvestuen.