Jeg har vært med i politikken en stund. Jeg har brukt ordene krise og katastrofe rimelig sjelden. Nå er det grunn til å rope varsku. Er det ingen som ser at lunten er tent og at det kommer en sosial eksplosjon? Det skal ikke så mye til for å skjønne det når tusenvis av mennesker som er i arbeid ikke får skattekort for 2011.
Bakgrunnen er knyttet til innstramminger overfor personer med såkalt D—nummer. Det handler om en villet regjeringspolitikk med formidabel støtte fra Frp. Høyre har skjønt at det går bedre på meningsmålingene når de ikke driver politikk enn når de drev med det. Så de luringene sitter musestille. Det handler om en ytterligere innstramming i norsk flyktning- og asylpolitikk. Regjeringen har bestemt at de ureturnerbare og de returnerbare asylsøkere ikke skal ha skattekort. De vil sende hjem de returnerbare og er i villrede vedrørende de ureturnerbare.
Fellestrekket for de som ikke har mottatt skattekort er at de i 2010 har hatt det, vært i arbeid og betalt skatt. Mange har tatt opp lån og kommunale startlån. På dette grunnlaget har de forsørget seg selv og sin familie. De har også et annet fellestrekk. De har kommet til landet som asylsøkere. Søknader om oppholdstillatelse har endt med avslag. Men de er her. De er mennesker på flukt. Men de fant ingen trygg havn i Norge. Nå har de bare utryggheten tilbake. De kalles papirløse, men de er statsløse mennesker.
Vi har hørt om de papirløse i årevis. Det har versert tall på opptil 16.000 mennesker. Jeg har undret meg over hvor de har bodd og hvordan de har skaffet seg inntekter da de er så å si uten rettigheter. Jeg vet at noen har vært på asylmottak i årevis. Noen har levd livene sine i skjul. Men alle? Sannsynligvis er det slik at de fleste har vært i ordinært arbeid innen transport, renhold og på andre viktige samfunnsområder. En ordning Norge har tillatt og utstedt skattekort. Hundrevis av familier i Rogaland kan nå raskt oppleve sosial nød. De har ikke rettigheter til ordinær sosialhjelp og kommunal bolig. Kun nødvendig akutt helsehjelp og skoletilbud til barna.
Det er høyst uklart hvor mange dette gjelder. Det har vært hevdet at bare gruppen ureturnerbare er om lag 500 bare i vår region. Kommunen kan stå overfor en høyst uvanlig og utfordrende situasjon hvis ikke skattekort blir utstedt. Dersom hundrevis av mennesker må slutte i jobbene sine er det innlysende at de ikke har økonomi til å sørge for familien. Venstre fremmet en interpellasjon i sist formannskapsmøte. Det ble en god debatt, hvor alle partiene sa de ser farene for sosial uro og at sosial nød kan oppstå. Men flertallet ønsket ikke å gjøre noe nå. Saken oversendes rådmannen og henvendelse til KS vurderes. De ønsket ikke å støtte Venstres to punkter om å tilskrive regjeringen om behovet for at skattekortene blir utstedet og at vi snarest får en sak som vurderer situasjonen og konsekvenser.
Det gir seg selv at dersom de fortsatt skal klare seg i samfunnet er arbeid nøkkelen. Det er urimelig å frata dem verdigheten som arbeidet representerer. Men regjeringen har gjort det klart at de ikke tillater at statsløse arbeider. Staten har likevel håvet inn flerfoldige millioner kroner i skatteinntekter i 10—15 år gjennom det regjeringen karakteriserer som ulovlig arbeid. La oss godta at asylsøkerne har jobbet ulovlig, men betalt skatt til den norske staten. Hvordan kan staten legitimere sin rett å motta skatteinntekt fra noe som er ulovlig? Forstår regjeringen følgene av en slik inkonsekvent og inhuman politikk?
Formannskapet i Stavanger gjorde et nummer av å skille mellom ureturnerbare og returnerbare personer. Førstnevnte gruppe har fått avslag på å bli permanent i landet, men siden forholdene i deres opprinnelige hjemland de flyktet fra er uholdbare, kan de bli værende her på ubestemt tid. Enkelte har allerede vært her i opptil 17 år. Sistnevnte gruppe skal sendes ut av landet så raskt som mulig. Det er UDI som avgjør statusen. Men det er også grunn til å spørre om de returnerbare virkelig kan returneres. Det forutsetter at deres opprinnelige land godtar returen. Derfor er statsløse et betydelig bedre ord enn papirløse.
Vi står overfor tre hovedutfordringer.
For det første: Endre norsk flyktning- og asylpolitikk, slik at denne igjen lever opp til den humanistiske arven vi burde strebe etter i Nansenåret 2011. Dette virker dessverre håpløst i dagens politiske situasjon.
For det andre: Venstre fremmet åtte forslag på Stortinget vedrørende de papirløse. La meg nevne tre: a) regulariseringsordning for lengeboende. b) særlig vurdering av forholdene for barna, som er helt uskyldige satt i en håpløs situasjon. c) en analyse av norsk asylpolitikk i lys av menneskerettighetene. Det siste burde i det minste alle partier i anstendighetens navn kunne slutte seg til, slik at vi fikk kunnskap om holdbarheten av norsk politikk i lys av de internasjonale standarder vi er forpliktet å følge.
For det tredje: Utstede skattekort til alle som hadde i 2010 og gi dem tilbake muligheten til å arbeide og forsørge seg selv. Det kan gjøres i neste uke hvis det er politisk vilje. Hvis ikke, kan vi stå overfor en sosial katastrofe og da har regjeringen skrevet under på at det skal eksistere en sosial underklasse i Norge uten rettigheter og som er forsøkt fratatt verdigheten. Tenk at vi kan oppleve dette fra partier som hevder å stå for solidaritet og rettferdighet. Da er det bare ord.
Til slutt: Kan noen svare på hvorfor ikke de statsløse kan beholde arbeidet slik at de kan beholde verdigheten.
Kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis, her >>