Fra 2010 ble krisesentrene en lovpålagt kommunal oppgave. Til tross for barne- og likestillingsministerens forsikringer om at alle pålegg i den nye krisesenterloven skal følges opp med statlige midler, ser vi nå at statens andel ikke strekker til.
Krisesentrene ble i sin tid etablert som et tiltak for å motvirke kvinnemishandling, og de ble etter hvert selve symbolet på at samfunnet ikke aksepterer vold i nære relasjoner. Krisesentrene fikk med dette en status som beskyttet dem mot kritiske spørsmål i forhold til hvordan sentrene ble drevet. Til tross for offentlig finansiering av tiltakene, ble det knyttet svært få krav til driften. Dette gjorde at krisesentrene utviklet seg svært forskjellig. Dette har resultert i at vi i dag har et konglomerat av krisesentre i forhold til organisering, faglig innhold, kompetanse, lokaliteter og økonomi. Dette er realiteten også i Oppland.
I mange kommuner synes det som om støtten til det lokale krisesenteret er blitt en sovepute, der man anser at jobben er gjort når pengene er bevilget. Nå sliter de med å gi tilbud i tråd med den nye loven. Med tanke på de mange som trenger et tilbud, kan ikke dette lenger fortsette.
Oppland Venstre mener det nå blir viktig å etablere en åpen dialog mellom kommunene og «deres» krisesentre, der fokus må være å utvikle et best mulig tilbud for kvinner, menn og barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. I flere fylker har de god erfaring med å organisere krisesentre som et interkommunalt samarbeid — IKS. Dette er en lovregulert selskapsform for kommunesamarbeid, som vil tydeliggjøre kommunenes eierskap, ansvar og organisering.