Kvalitet er et begrep som går igjen i samfunnsdebatten og i offentlige dokumenter som omhandler barnehagen. Men kvalitet er et begrep som er vanskelig lar seg måle etter objektive kriterier, som måling av materiell tilstand og økonomi, det som på fagspråket kalles for strukturell kvalitet.
Kunnskapsdepartementet hevder i Stortingsmelding 41 at kvaliteten i barnehagen er på vei opp. Bakgrunnen for påstanden er hentet fra målinger i NOVA rapporten «Kvalitet og kvantitet». Men denne tolkningen vil imidlertid ikke forskerne selv gå god for. Lars Guldbrandsen en av forfatterne bak rapporten, har selv i et intervju i NRK Brennpunkt kalt de strukturelle målingene i rapporten for relativt enkle og overflatiske og at de ikke sier noe om hvordan barn har det i barnehagen.
Det er som med historieskrivingen. Det finnes ingen objektiv historie, historien er alltid skrevet av noen, på oppdrag av noen og til et bestemt formål. Hvordan statistikken brukes er en politisk illusjon om at kvaliteten i norske barnehager er på vei opp mens pedagogtettheten går ned. Det får meg til å tenke på den britiske statsmann Benjamin Disraeli som hevdet at det fantes tre typer løgner; «løgn, forbannet løgn, og statistikk».
Det er bred enighet i fagmiljøene og politiske dokumenter om at personalets fagkompetanse er det viktigste kriteriet for kvalitet i barnehagen, likevel øker andelen dispensasjoner fra utdanningskravet.
Oslo Venstre ønsker et kompetanseløft i barnehagene. Vi ønsker flere førskolelærere og kompetanseheving for alle ansatte i barnehagen. Storsatsingen på utbygging av barnehageplasser har kun gitt gevinst i form av kvantitet, mens kriteriene for hva som skaper kvalitet i barnehagen er blitt forsømt.
Jon Julius Sandal, bystyrekandidat for Oslo Venstre
(En forkortet utgave av innlegget sto på trykk i Aftenposten Aften 10. februar 2011)