Mishandlingen av kvinner er så brutal, sadistisk og utspekulert at selv ansatte ved Vest-Agder Krisesenter og politiet fortsatt lar seg sjokkere. Til tross for at kapasiteten ved krisesenteret er sprengt, og samtlige 36 sengeplasser er i bruk, er det ingen som blir avvist i døra. Nestlederen forteller om madrasser og provisorisk tilrettelagt rom.
Pål Molin, psykolog ved «Alternativ til Vold» i Oslo, hevder at voldsutøvere i stor grad er normale og har liten grad av psykiske lidelser. De er uensartede, kommer fra alle samfunnslag og er i alle aldere.
Det som er felles for utøverne, er at de har dårlig kontakt med egne følelser og at de gjerne har problemer med å håndtere nære relasjoner.
Når man velger å slå sine partnere eller barn er det et bevisst valg som gjøres. De opplever gjerne volden som et ekstremt effektivt verktøy mot vonde følelser som avmakt, skam og utilstrekkelighet. En gjentakende forklaring er at «ordene tar slutt».
Volden kan betraktes som en folkesykdom eller epidemi. Hadde det vært en hvilken som helst annen epidemi ville vi reagert sporen streks.
– Det er lett å tenke at vold kun handler om å slå, men psykisk vold kan være like ille som slag. Den samme frykten skapes gjennom materiell vold, hvor gjenstander knuses og slag smelles i veggen, sier psykolog Tom Østergaard, ved Familiekontoret i Arendal.
Dagblad-journalisten Aud Dalsegg har med sin bok «Ut av psykopatens grep» (2008), gjort et viktig arbeid til hjelp og støtte for ofre. Hun kaller psykopater for helsefarlige mennesker, og gjentar stadig at psykopatens oppførsel ikke går over. – Utsettes man for en psykopat må man komme seg vekk. Du må tenke strategisk og bygge deg opp psykisk i det skjulte.
Kvinnene som oppsøker krisesenter lever med frykten for at barna eller de selv skal bli drept. I Fædrelandsvennens reportasje forteller krisesenterets nestleder, Hægg Versland, hvordan voldelige ektemenn utnytter drapssaker i nyhetsbildet, for å forsterke sin maktutøvelse og etablere en stadig sterkere kontroll.
I dag hevder mange at vold i nære relasjoner bør ses på som et brudd på menneskerettighetene. Tidligere ble denne typen vold ansett som nødvendig disiplinering i vårt eget land, dernest etterfulgt av betegnelser som husbråk, koneplageri og kvinnemishandling. Det var først i 1913 at en mishandlet kvinne i Norge fikk retten til å kreve skilsmisse.
Krisesentre, som i dag er lovpålagte, ble opprettet på kvinners initiativ i 1970-årene.
Foreldres rett til fysisk avstraffelse av sine barn ble opphevet i 1972, og i 1987 ble det føyd til en endring i barneloven som tilsa at all fysisk avstraffelse av barn er forbudt. Det er ikke mange år siden, og diskusjonen var høylytt før loven ble vedtatt. I dag er det også en økende bevissthet rundt kvinner som utøver vold mot partnere og barn.
Justisminister Storberget har med «Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner 2008-2011» krevd lokal handling fra alle kommuner. I dag skal samtlige kommuner i landet ha utarbeidet en handlingsplan mot vold. Regjeringens målsetting er å forby vold og gi ofrene for vold beskyttelse, og samtidig få bredere kunnskap om hvilke konsekvenser volden har for ofrene.
Skal vi klare dette, må også barn og unge inn i debatten. Vi må synliggjøre problemer i samfunnet, og vi må åpne for samtale. Holdningsendringer skapes ikke over natten. De oppstår når diskusjon, debatt, informasjon og opplysning står i sentrum på ulike møteplasser og arenaer.
Etter oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet har VOX (Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk), utarbeidet undervisningsopplegg om vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Materialet skal brukes i opplæring i norsk og samfunnsfag, og det er ment for alle som har fått oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge. Informasjonen er oversatt til flere språk.
Undervisningsmaterialet er rikt på informasjon, tegninger og illustrasjoner og har et språk som er tydelig og tilgjengelig i sin form. Til hvert tema finnes det lærerveiledning og eget deltakerhefte med diskusjonsoppgaver. Dette er et flott undervisningsmateriell, hvor deler av opplegget lett kunne vært anvendt i andre skolesektorer.
Én av tre kvinner i verden har blitt utsatt for vold, om lag hver fjerde kvinne i verden utsettes for vold i eget hjem, 19 prosent av kvinners helseplager og skader i industrielle land skyldes vold fra menn.
Vold i hjemmet er en av hovedårsakene til skader og død blant kvinner i hele verden. 5.000 jenter og kvinner blir hvert år utsatt for æresdrap av medlemmer av egen familie.
FNs «Befolkningsrapport 2000» anslår at ca to millioner jenter står i fare for å bli kjønnslemlestet, og hvert år blir mellom 8.000 og 9.000 kvinner voldtatt i Norge. (Listen er hentet fra Lærerens bok «Vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse», VOX)
Da den svenske arkitekten Camilla Andersson var ferdig med arkitektstudiene sine i 2009, var hun lei av fasadene. Hun ville bruke arkitekturen som verktøy til å diskutere samfunnsspørsmål.
Hvilke familierelasjoner bygger vi? Og hva får vi hvis vi tegner hus ut fra kjønnsstatistikken? Resultatet ble en kunstinstallasjon og et arkitektonisk innlegg i kjønnsdebatten: mishandlerleiligheter, skilsmisseleiligheter og leiligheter for singelmannen og singelkvinnen basert på lønnsforskjeller.
Til Dagens Næringsliv fortalte hun hvordan hun i mishandlerleiligheten tok utgangspunkt i hva forskere ofte stiller opp som vanlige elementer i et mishandlerfoarhold. – Mannen overvåker kvinnen, som igjen nektes et sosialt liv og barna isoleres. Foran vinduene plasserte hun gitter eller små dører som hindret innsyn. Kvinnen var ikke trygg noe sted.
Alle veggene var av glass. Soverommet var plassert slik at mannen kunne kontrollere utgangen, selv når han sov. Mannens arbeidsplass var en trapp opp. Derfra har han fullt overblikk over leiligheten.
I etasjen over var barnerommet, slik at barnet måtte passere pappaen på vei opp. Rommet var lydisolert og stakk opp som et stille rop om hjelp – som symbol på barnets isolering var takvinduet den eneste kilden til lys.
Hilde Mjøs
Sosiolog og kandidat til kommunevalget 2011 for Venstre, Arendal