Er Maria Amelie likere enn andre?
Det går en bølge av rettferdig harme over landet for tiden. I de større byene har hundrevis av mennesker demonstrert (meg selv inkludert), og en samlet kulturelite har spisset sine penner og gått til angrep på regjeringens uopplyste umenneskelighet. Det handler om den usedvanlig velintegrerte Maria Amelie.
Hennes historie, hennes utseende og vesen, hennes talent og stå-på-vilje, har fått mange til å se det urimelige i situasjonen: Av hele vårt hjerte har vi ønsket oss innvandrere som henne. Så velintegrert at hun til forveksling likner oss selv! Og så er det nettopp henne vi sender ut. Hvem kan forstå det?
Mange mener at Maria Amelie nå er i ferd med å bli et symbol på en umenneskelig og helt urimelig asylpolitikk. Det er for så vidt et legitimt standpunkt hvis man som for eksempel Venstre mener at Maria Amelie er ett av mange ofre for denne politikken. Men hvis man er enig i den strenge asylpolitikken, framstår det som utroverdig om man samtidig krever av regjeringen at den skal bruke sin instruksjonsmyndighet til å gi Maria Amelie beskyttelse på andre vilkår enn for de 4359 personene som ble sendt ut av kongeriket i 2010. Derfor fortjener statsminister Stoltenberg ros for at han ikke faller for den populistiske fristelse å gjøre Maria Amelie så uendelig mye likere enn sine likemenn. At så mange synes å mene at han burde gjøre nettopp det, gir berettiget mistanke om en hulhet i vår egen humanisme: I flere tiår har vi sagt til oss selv og til innvandrere at det ikke er assimilasjon vi ønsker, men integrasjon. Mon det. "Vi setter pris på at du fastholder din annerledeshet. Det er bare det at vi liker Maria Amelie så godt!"
Forhåpentlig vil denne saken bidra til en fornyet diskusjon om forholdet mellom hva vi sier om vellykket integrasjon, og hva vi faktisk mener. Hvis vi sier til nye landsmenn at de skal forbli som de er, så gjør vi det samtidig vanskelig for dem å bli som oss uten at det framstår som servilt. Hvis vi egentlig gjerne hadde sett at de ble som oss allikevel, så har vi sådd falske forhåpninger. Det er dårlig integreringspolitikk.
Det første vi bør gjøre, er å se at vi har to parallelle hensyn å ta i innvandringspolitikken som vanskelig kan dekkes inn av asylpolitikken alene — i hvert fall ikke den strenge utgaven av den. Ut i fra de kriteriene Utlendingsnemnda har lagt til grunn, har ikke Maria Amelie behov for beskyttelse. Samtidig har Norge behov for Maria Amelie og hennes kompetanse.
Derfor har Venstre foreslått at asylsøkere skal kunne skifte kø og bli vurdert som arbeidsinnvandrere. Vi har en moralsk forpliktelse til å gi beskyttelse til dem som trenger det. Men vi har også en interesse i å la dem som har noe å bidra med, få lov til å komme hit og gjøre det. Blander vi disse hensynene sammen, kommuniserer vi noe som ligger farlig tett opp til rasisme. En slik integreringspolitikk er vi ikke tjent med. Dette burde det ikke være så vanskelig å enes om, enten man er liberal eller illiberal i asylpolitikken. Så Stoltenberg: La Maria Amelie få bli i Norge.
Trond Åm
Styremedlem, Trondheim Venstre