Av Kjell Veivåg, nestleder i Kultur- og Utdanningskomiteen (V).
Musikk og festivalbyen. Det er nær sammenheng mellom den anerkjennelse Oslo får som internasjonal musikkby, og de mange festivalene. Siden Oslo Jazzfestival startet for 25 år siden, har vi fått Ultima, Norwegian Wood, Musikkfest Oslo, Øyafestivalen, Kirkemusikkfestivalen, Mela, World Music Festival, GranittRock, Operafestivalen og i tillegg flere hundre konserter hvert år på scener som Cosmopolite, Blå og Parkteateret. Vi gleder oss over dette mangfoldet som gir oss mulighet både til å møte verdenskjente artister og de unge som er i etableringsfasen. Det er derimot ikke sikkert at vi tenker over at dette ville ikke vært mulig uten profesjonelle organisasjoner som har tillit i norsk og internasjonalt miljø, som arbeider langsiktig, og som tørr å satse. Spørsmålet er om Oslo kommune forstår dette og på sin side møter kulturlivet med samme grad av profesjonalitet?
Kunstner og teater- og dansebyen. Det antas at ca. 70% av landets kunstnere bor i Oslo. De fleste er selvstendig næringsdrivende som trenger arbeidslokaler og tilgang til offentlige oppdrag. Bildende kunstnere i Oslo og Akershus har i flere år arbeidet for å etablere et kompetansesenter som bindeledd mellom kunstnere og kommunen for dermed å øke profesjonaliteten på begge sider. Lite skjedd. Byen mangler en kunstnerpolitikk og det samme gjelder på teaterfronten. Oslo Nye Teater lever fra hånd til munn. Det er åpenbart en manglende forståelse for at gode kunstneriske tilbud krever en profesjonell organisasjon. Vi ser også at dans, som er et av de områdene med sterkest vekst i dagens kultur-Oslo, knapt nevnes i kulturpolitiske dokumenter.
Kultur er en viktig næring. Østlandsforskning viser i to undersøkelser (2004 og 2008)at kultursektoren er blitt en viktig næring. Det er beregnet at den utgjør ca 4% av den totale sysselsettingen i Norge. Det er på samme nivå som Hotell- og restaurantnæringen. Oslo er i særklasse med dobbelt så mange ansatte som landsgjennomsnittet. Sektoren er med andre ord viktig for skatteinntektene. Hvordan kommunen kan bidra til videre vekst, drøftes knapt nok i strategiske dokumenter.
Internasjonalisering. Musikklivet i Oslo har nådd et nivå som setter byen på det internasjonale kartet. Det samme gjør Edvard Munch og Henrik Ibsen. Et nytt Munch-museum blir et viktig bidrag til kulturbyen. Men målet fra Ibsen-året om å gjøre Oslo til verdens Ibsen-hovedstad, er blitt borte.
Kultur brukes i liten grad når kommunen skal utforme sin reiselivsstrategi og synes ikke å spille noen rolle når det nå skal etableres et nytt næringsselskap. Like alvorlig er det at kommunen ikke tar i bruk den kunnskap og kompetanse som finnes hos festivalene i sitt internasjonale arbeid.
Forutsigbarhet. Venstre har år etter år tatt ansvaret for å rette opp byens kulturbudsjett. Byrådets budsjettforslag har vært et signal om at kommunen ikke oppfatter seg selv som en forutsigbar samarbeidspartner. Byrådet synes ikke å forstå at et kulturliv som skal være offensivt og som skal satse langsiktig, gjerne i et internasjonalt marked, må ha trygghet for at kommunen står sammen med dem.
Kommunen trenger en ny kulturstrategi: Kulturlivet i Oslo har mange gode og profesjonelle organisasjoner med et stort potensial for å kunne ta nye oppgaver. Disse ressursene må kommunen ta i bruk på en langt mer aktiv måte. Det krever at kommunen tenker strategisk og at man organiserer det kommunalt apparatet slik at det kan møte kulturlivet på en dynamisk måte. Kommunen må opptre som en langsiktig og forutsigbar samarbeidspartner, ikke bare når det gjelder tilskudd, men også i et praktisk samarbeid. Tar kommunen den utfordringen på alvor, har Oslo alle muligheter til å bli en attraktiv europeisk kulturhovedstad.