Utvalget har tatt utgangspunkt i at narkotikamisbruk handler om enkeltmennesker som trenger hjelp. Narkotikamisbruk forårsaker mange dødsfall, og tusenvis av mennesker får sine liv ødelagt. Situasjonen vi står overfor på narkotikafeltet krever et samfunnsløft. Utvalget har forslått 22 ulike tiltak. Det er stor politisk tilslutning til de 21 første.
Jeg vil spesielt trekke fram at utvalget foreslår at det etableres egne mottaks- og oppfølgingssentre (MO-sentrene). Sentrene skal ta imot og følge opp den avhengige så lenge det er nødvendig. MO-sentrene tenkes å få ansvar for hele behandlingsforløpet, mottak, utredning, tilgang til medisiner, midlertidig poliklinisk behandling, henvisning til spesialistbehandling, bolig, sosiale tiltak og tett personlig oppfølging av en koordinator. Dersom det realiseres er det en revolusjon innen narkotikaomsorgen.
Utvalget foreslår at dette skal være et statlig ansvar. Det er formannskapet i Stavanger uenig i. Det er svært viktig at dette blir i kommunal regi i god samhandlingsreformånd.
MO-sentrene vil hjelpe mange, men ikke alle. Noen trenger noe mer. Noen trenger at vi velger å gå opp en ny trasé. Noen trenger at vi gjør farmasøytisk framstilt heroin til et legalt legemiddel. Det er dette forslaget som skaper mest debatt. Spørsmålet er om det skal åpnes for heroinassistert behandling i regi av legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Det er her formannskapet i Stavanger delte seg.
Formannskapet i Stavanger består av 19 kvinner og menn. Vi sitter på samfunnets grønne gren. Så skal vi vurdere om maksimalt 200 personer i Norge, de 200 menneskene som sliter mest, skal få heroinassistert behandling. De er langvarige rusmisbrukere, syke og utslitte, så vel psykisk som fysisk, de har kummerlige boforhold og jager daglig etter 3000-4000 kroner for å sette tre heroinskudd. Dette er penger som ofte kommer som følge av kriminalitet og prostitusjon. Dette er mennesker som har gått inn og ut av kollektiv- og behandlingsinstitusjoner gjennom tiår. De har mistet kontakt med familie og venner. Mange har ikke hatt kontakt med egne barn på årevis.
Stoltenbergutvalget sier at det må være mulig å åpne for et tidsbegrenset forsøksprosjekt der behandling med heroin inkluderes i LAR. Formannskapet i Stavanger sa nei. Kun et mindretall på tre partier sa ja (V, Frp og SV). Jeg sier ikke at det er bare lett å si ja. Men jeg forstår ikke argumentasjonen til flertallet bestående av H, Ap, KrF og Sp som framkom under diskusjonen.
En fallitterklæring blir det hevdet. Fallitterklæringen, etter min mening, består av at vi har et sted mellom 8000- 10.000 sprøytenarkomane i Norge, de fleste i Oslo. Det har vært over 3000 narkotikarelaterte dødsfall de siste 12 årene, de fleste knyttet til overdoser. Fallitterklæringen består i at vi ikke har gjort nok.
Vi gir disse menneskene opp, sies det, ved å gi de heroin. Nei, tvert imot. Vi gir dem en ny sjanse. I dag er under halvparten av de sprøytenarkomane i LAR. Dagens LAR gir altså over halvpraten gratis legemidler. Mange klarer seg fantastisk i samfunnet på grunn av av LAR-behandlingen, andre har fått et mye bedre liv, men har det fortsatt tøft, og mange har nytte av LAR, men med et omfattende sidemisbruk. Stoltenbergutvalget regner at det vil være i underkant av 200 av gruppen på 8000 sprøytenarkomane som ville fått plass i et LAR prosjekt hvor heroin ble gitt legalt. Det er 2,5 prosent av de sprøytenarkomane, og de fleste av disse bor i hovedstaden. De kunne fått en fornyet mulighet gjennom et slikt prosjekt.
Hør bare hva en av de ansatte i et slikt prosjekt i Odense uttaler: «Klinikken er for de misbrukerne, som selv ønsker hjelp til et bedre liv. Og når presset over og skulle skaffe penger til det neste skuddet plutselig er borte, og abstinensene er dekket, kan klientens tid plutselig med vår hjelp brukes konstruktivt som for eksempel på å ta en utdannelse eller at gjenoppta kontakten til venner og familie.» Dette er ikke å gi de opp.
Vi går over en grense hevdes det. Den grenseoppgangen gikk vi opp da LAR ble innført. Det er få prinsipielle forskjeller på et farmasøytisk metadon og et farmasøytisk framstilt heroin. Jeg vil tro det er selve ordet og måten heroinen blir injisert kroppen på som er mest utfordrende. Det kan medføre nyrekruttering hevdes det. Det tror jeg lite på. Jeg har problemer med å forstå et en sekstenåring skal begynne med hasj i morgen fordi han eller hun kan ha utsikter til gratis heroin 20 år senere.
På samme måtte går nok ikke narkotikakartellene gode dager i møte. Det er ingen som skal dra til utlandet for å smugle inn heroin til prøveprosjektet. Jeg sier ikke at det er lett å si ja til et forsøk. Men jeg sier at det er verdt et forsøk. Som Stoltenbergutvalget sier, vi trenger mer kunnskap basert på norske forhold. Jeg registrer at også Fagrådet innen rusfeltet i Norge sier ja til forslag 22. Det vil være å gi mennesker som lever i uverdighet en mulighet til å gjenskape verdigheten. Den muligheten ønsker jeg å gi dem.
Formannskapet uttalte seg om et nytt behandlingsforsøk. Det ville vært totalt uhørt om vi skulle uttale oss om en ny omdiskutert kreftbehandlingsmetode eller nye medisiner til reumatisme. Men i narkotikapolitikken er det altså mulig. Å si ja eller nei til en ny medisin i et tidsbegrenset forsøk, for noen ytterst får hardt belastede narkomane burde aldri vært et politisk spørsmål. Det er primært et medisinsk behandlingsanliggende og burde vært vurdert på samme måte som øvrige medisinske behandlingsanliggende. Men siden vi er spurt:
Venstres svar er et klart ja til Stoltenbergutvalget.
Denne kommentaren har også stått på trykk i Rogalands Avis her >>