Jeg er nemlig, i følge Sund, en "moderne superkvinne". Hjemme hos oss har vi delt permisjonstiden slik som passet for oss, og det betyr at jeg skal tilbake i jobb mange måneder før junior runder året. Og far skal være hjemme nesten dobbelt så lenge som fedrekvoten tilsier. Det betyr imidlertid ikke at jeg har sett bort fra lillemanns behov, restitusjon etter fødselen eller bindingen mellom mor og barn. Snarere tvert i mot. Alle disse behovene er godt ivaretatt, og jeg ser derfor ingen grunn til at ikke far skal få lov til å knytte en tett, god relasjon til sin lille sønn — slik jeg har fått. Når jeg begynner å jobbe igjen, blir far fulltidspappa på lik linje med at jeg har vært fulltidsmamma de siste månedene.
Jeg beklager, Sund, men far rekker nok ikke å gå på jakt eller å bygge garasje (og så har da heller ikke jeg brukt mammapermisjonen til manikyr og ansiktspleie). Og skulle pappa få seg en trilletur eller to med god kaffe i vognens hippe koppholder mens poden sover, ser jeg faktisk ikke noe som helst problematisk i det.
Alle familier er forskjellige og hos andre vil en annen fordeling og andre løsninger passe bedre. I de aller fleste tilfeller vil imidlertid barnet ha både en mor og en far som det trenger å knytte nære relasjoner til. Derfor er det viktig at begge foreldrene sikres egne permisjonsrettigheter og samtidig får en fleksibilitet til å fordele permisjonen slik det passer best for den enkelte familie. Dette er ikke et angrep på kvinners eller spedbarns rettigheter, men et fremskritt for både mor, far og barn.
Julie Andersland
Venstres førstekandidat til kommunevalget
Innlegget sto på trykk i BT 13. januar.