Boka har imidlertid en alvorlig svakhet. Den tar ikke opp det viktigste spørsmålet i forbindelse med krigen: at de som meldte seg inn i NS faktisk gav sin støtte til en ideologi som hele det 3. riket var bygget på, nemlig fascisme og nasjonalsosialisme. Det er en antidemokratisk ideologi som bygger på en korporativ stat som er uforenlig med Norges grunnlov og de verdier som den bygger på.
Lang-Ree gjør flere ganger i boka et retorisk nummer av hjemmefrontens sabotasjeaktiviteter og spør om dette bidro til å avkorte krigen. Her har Lang-Ree oversett et helt vesentlig poeng som gjelder alle kriger. Sabotasje og det å påføre fienden selv små nederlag har en meget stor psykologisk virkning og er viktig for moralen hos de okkuperte. Her er det nok å nevne Afghanistan og veiboembene som viser at et fattig og okkupert land kan yte motstand mot en svært overlegen motstander og at hovedhensikten er å skape frykt hos fienden og kanskje enda viktigere: styrke moralen i egne rekker.
De som meldte seg in i NS og dermed støttet den ulovlige regjeringen, måtte regne med at det fikk konsekvenser dersom nazistene tapte krigen, både for dem selv og sine familier. Mitt inntrykk er at de som var medlemmer av NS under krigen deler seg i 2 grupper,- de som innrømmet at de valgte feil og de som aldri innrømmet det. De fleste har som Lang-Ree helt korrekt nevner i boka si, valgt tausheten som strategi etter krigen for å slippe unna skammen. Det er forståelig, men ikke bra for å skape forsoning. I Sør-Afrika fikk Nelson Mandela og biskop Tutu opprettet en sannhets- og forsoningskommisjon som vil bli stående som et enestående eksempel på betydningen av forsoning gjennom dialog og tilgivelse etter borgerkriger eller andre konflikter som splitter befolkningen. Norge og mange andre land burde hatt forsoningstiltak rundt om i landet hvor ofre og de som bistod fienden med "råd eller dåd" kunne møtes for å be om unnskyldning og tilgivelse. De groveste tilfellene må selvfølgelig behandles i rettsapparatet slik som det ble gjort.
I ettertid vil likevel mye av det som skjedde før, under og etter krigen framstå i et nytt lys. Derfor må historien ofte skrives om igjen og om igjen, enten fordi vi får ny kunnskap gjennom åpning av arkiver etc. eller fordi vårt vår forståelse av fortiden endrer seg etter hvert som tiden går. Det betyr imidlertid ikke at de som meldte seg inn i NS under krigen eller aktivt bistod okkupasjonsmakten kan bli fritatt for sitt ansvar. I Norge er det slik at når du har sonet din straff, har du gjort opp for deg og skal ikke straffes ytterligere ved utestengelse og diskriminering. Her er det nok begått mye urett mot de som har sonet sin dom. Mange tidligere NS-medlemmer har nok opplevd at straffen ikke bare var fengsel, men en livslang tilværelse i skyggen. Til og med deres barn har nok fått lide. Under min skolegang, kan jeg godt huske at alle visste hvem som var barn av landssvikere. Det er selvfølgelig helt urimelig at barna skulle betale for "fedrenes misgjerninger " og de fortjener en unnskyldning. De få gjenlevende som var medlemmer av NS og som ikke har tatt avstand fra dette i ettertid, må nok leve med at dette kaster skygger over deres liv.
Erik Ringnes
Klikk her for å komme til forsiden