Det er selvsagt besnærende å forestille seg at én enkelt idé, eller én enkelt visjon, er det som skal til for å løfte Fredrikstad opp og inn i framtiden. Uheldigvis er ikke virkeligheten så enkel.
En samlende tanke eller visjon vil selvsagt bidra til at flere enn i dag drar i samme retning, men det byen virkelig trenger, er en serie med visjoner, mål og tiltak for å fjerne hovedårsaken til at byen ved utgangen av 2010 står litt i stampe: levekårsproblematikk. Kort fortalt så havner Fredrikstad og Østfold langt ned på de fleste statistikker når det gjelder levekår. Dette gjelder for eksempel antallet barnevernssaker, resultatene i skolen, høy arbeidsledighet, at en lav andel av innbyggerne har høyere utdanning, og så videre. Dette er hovedårsaken til at byen har lav skatteinngang og høye sosiale utgifter — en ond sirkel som må brytes om vi skal ha tid, energi og midler til å gjennomføre de store grepene som må til for at Fredrikstad skal bli en av Norges mest attraktive byer å bo, leve og jobbe i.
Nøkkelen til å bedre levekårene ligger i skolen. En god skole med gode lærere gir ikke bare trygge og dyktige elever, det er også nøkkelen til å sikre morgendagens verdiskaping. Hvem i Fredrikstad er i dag ambisiøse på vegne av alle elever? Hvor er skolesjefen som roper ut at vi skal bli blant Norges fem beste skolekommuner? Hva er visjonen for Fredrikstad-skolen? Når østkant-skoler i Oslo har resultater i norgestoppen, så bør Fredrikstad være enda mer ambisiøse. Men man skal kanskje ikke være ambisiøs i denne byen? Klarer vi å løse levekårsproblematikken gjennom skolen og en målrettet satsing på rus, psykiatri og barnevern, så kan vi begynne å snakke om de store byutviklingsgrepene som må gjøres i Fredrikstad.
Jeg vil provosere ved å hevde følgende: Fredrikstad er ingen by. Hvorfor påstår jeg dette? Kombinasjonen av at det bor relativt få i sentrum, at vi har et elendig kollektivtilbud, at størsteparten av handelen er bilbasert og foregår i Torvbyen eller Dikeveien, en for restriktiv skjenkepolitikk, og at det ikke har gått opp for oss at vi er en studentby, gjør at vi ikke er en fullverdig by. Folk som vil leve livene sine i bilen mellom jobb, skole, kjøpesenteret og sofaen, må gjerne gjøre det, men det skal ikke ødelegge for de av oss som ønsker en levende, grønn og åpen by. Min generasjon, og fremtidens potensielle beboere i Fredrikstad, ønsker sentrumsboliger, uavhengighet fra bilen, liv i gatene og attraktive kunnskapsarbeidsplasser. Fortsetter Fredrikstad i det samme sporet som nå, hvor altfor mange med høyere utdanning pendler ut av kommunen, vil vi ende opp som en sovende forstad til Oslo. Da vil det som faktisk er by-aktig i Fredrikstad i dag, nemlig kulturlivet, også sovne hen.
Nyhetsredaktør Andersen foreslår en "vismannsgruppe" som skal diskutere seg frem til den ene samlende idé. Det jeg mener vi trenger er at "vismannsgruppen" vi allerede har, som vi kaller bystyret, blir bedre til å lytte, ta initiativ, prioritere og følge opp vedtak. Så skal Venstre gjøre det vi mener er riktig for å bedre levekårene og gjøre Fredrikstad til en by med stor B. Kort fortalt vil vi ha et tverrpolitisk løft for skolen, hvor vi bruker penger på å gjøre lærerne bedre gjennom systematisk etter- og videreutdanning. Vi må prioritere og målrette innsatsen for folk med rus- og psykiatriske problemer. Vi vil fortette byen uten å stenge folk ute fra elva, og prioritere kollektiv- og sykkeltrafikken. Vi vil bygge flere studentboliger i sentrum og liberalisere skjenkepolitikken. Vi vil skape flere kunnskapsarbeidsplasser og satse på Blå Grotte som byens virkelige kulturhus.
Dette er ikke én idé. Det er mange ideer, slik virkelighetens utfordringer krever mer enn én løsning. Ideene er ført opp i et program av folk som har en visjon for hvordan fremtidens Fredrikstad kan bygges. Jeg snakker om programutkastet til Fredrikstad Venstre, og de som føler seg partiløse, kan lese utkastet på våre hjemmesider og se om dere blir inspirert. Du også, Roy Freddy.
Per E. Braseth-Ellingsen
Leder og 3. kandidat for Fredrikstad Venstre.