Arbeiderpartiets argumentasjon har så langt vært ensidig og monoton: Datalagringsdirektivet (DLD) skal brukes til å bekjempe kriminalitet. Men i BA på juleaften presenterte utenrikspolitisk talsmann Svein Roald Hansen et lavmål i debatten: ringeprisene i utlandet kan bli litt dyrere for nordmenn om man ikke implementerer direktivet.
Når personvern blir satt opp mot andre hensyn er det som oftest personvernet som må vike, men dette kan ikke kalles annet enn å selge grunnleggende demokratiske prinsipper på billigsalg. Er Ap virkelig så desperate?
For å ta det første først: Hansen mener et nei til DLD er å nekte politiet et "nyttig redskap i kampen mot kriminalitet". Politiet kan alltids vise til at de ønsker seg flere verktøy og at trafikkdata ofte er en del av etterforskningsmateriellet. På tross av dette har EU, etter over tre års erfaring, problemer med å påvise at DLD faktisk har gitt økte resultater. I Tyskland har de klart å påvise en 0,006 % økt oppklaringsprosent med DLD!
Motstandernes argumenter blir derimot sjeldent besvart. Og det er mange argumenter som krever svar. Det viktigste er det prinsipielle argumentet. For: I Norge, som i alle andre rettstater, gjelder prinsippet om uskyldspresumsjon. Vi er uskyldige til det motsatte er bevist.
Direktivet savner på denne måten motstykke fordi det pålegger lagring av informasjon uten noen som helst mistanke om kriminelle forhold. Med andre ord blir alle mistenkte, uten at noe galt har skjedd. Hvordan kan man forsvare et slikt paradigmeskifte i vår rettstenkning?
Mads Myr Munthe-Kaas
Nestleder, Bergen Venstre
(Innlegget sto på trykk i BA 29. desember 2010)