Personopplysninger er spesialavfall

Begrepet “drittpakke” er popularisert gjennom rapporter og filmer fra amerikansk valgkamp. Kan du ikke slå motkandidaten med godt program for deg selv, kan du “ta” motstanderen ved å grave opp dritt om ham. Alle gjør ting gjennom livet som kan se tvilsomme ut hvis man velger ut opplysningene med omhu. Hvem bestilte du blomster til da kona var borte, skriver Venstres Håkon Alstadheim i et innlegg.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 14 år siden.**


Innlegg av Håkon Alstadheim – Venstre
Slike “drittpakker” kan du lage om kolleger du ikke liker, rektoren på dine barns skole, naboen … All menneskelig aktivitet etterlater spor. Du strør både roser og dritt på din veg, og derfor har vi lover om hvordan personopplysninger skal behandles. Man må ha konsesjon for å opprette registre over personer, og man må slette slike opplysninger når man ikke lenger har lovlig bruk for dem.

Datalagringsdirektivet (populært kalt DLD) pålegger bedrifter å lagre opplysninger, både roser og dritt, lenger enn de har behov for. Det blir som å pålegge en bedrift å lagre dioksiner og kvikksølv i 6 måneder før de får lov til å sende det til destruksjon eller forsvarlig lagring. Alle europeiske telefonselskaper og internettleverandører må lagre dritten i 6 måneder før de får lov til å destruere den på en forsvarlig måte.

Vi ser stadig at det kommer “gift-utslipp” med journaler på fyllinga og lekkasjer fra ulike instanser, både private og offentlige. Stoler du 100% på alle ansatte hos internettleveranderen din? Finnes det underbetalte tenåringer i staben? Hvor mange timer i yrkesetikk har de hatt på skolen? Ti minutter og en minnepinne er nok til å hente ut all informasjon om hvem du har vært i kontakt med hvis informasjonen finnes lagret hos leverandøren din. Data-tilsynet, som er personvernets svar på SFT, sier nei til DLD. Det burde vær nok for alle til å si nei.

Hva kan politiet gjøre når de har behov ?
Når politiet har behov for kommunikasjons-data, bør de kunne gå inn med sin egen “dritt-beholder” og kopiere ut det de trenger etterhvert som informasjonen oppstår. Denne beholderen må selvsagt sikres på en forsvarlig måte. Er det f.eks en kjent kilde til pedofilt innhold, kan man enkelt sette opp utstyr for å fange opp all trafikk til og fra denne kilden, og mens det skjer kan man kontakte internettleverandører og finne ut hvilken abonnent i Norge som har lastet ned ulovlig materiale. Denne typen overvåking kan komme inn under samme type regelverk som vi har for telefonavlytting, med noen tilpasninger siden kildene på nettet ofte flytter på seg. Poenget er at man trenger ikke bygge opp enorme lagre av spesial-avfall! Man kan sette opp overvåking når man finner en kilde til ulovlig materiale, og nøste seg videre til “kundene” med vanlig gammeldags politi-arbeid.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 14 år siden.**