Et enstemmig Likestillingsutvalg gikk 7. desember inn for å gi likestillingsprisen for 2010 til Amal Aden fra Somalia, bosatt i Hønefoss. Prisen består av 30.000 kr, et kunstverk og et diplom.
– Amal Aden har vist at hun er en person som har mot og vilje til å kjempe for det hun tror på, selv om det har kostet henne dyrt personlig, sier Gunn-Torill Homme Mathisen. – Hun er en flott likestillingsforkjemper og jeg har den største respekt for henne.
Buskerud fylkeskommune ved Likestillingsutvalget kan hvert år dele ut en likestillingspris for fortjenstfullt arbeid i Buskerud for å fremme likestilling og likeverd mellom kvinner og menn. En målsetting for likestillingsutvalget er å synliggjøre og skape positiv oppmerksomhet om arbeidet for likestilling, mellom kvinner og menn, og mellom minoriteter og majoritetsbefolkningen.
En sterk stemme
Amal Aden er fra Somalia og kom til Norge som trettenåring. Da var hun analfabet. Hun har hatt en dramatisk oppvekst og ungdomstid. Amal Aden har kritisert norsk innvandrings- og integreringspraksis på en konstruktiv måte. Hun har også vært sterkt kritisk til innvandrermiljøene, særlig det somaliske, for å ikke respektere grunnleggende verdier som demokrati, likestilling og rettssikkerhet. Dette har kostet henne dyrt. Hun har blitt utstøtt og har måttet leve i skjul.
Hun har utgitt bøkene "Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne" (2008), "Min drøm om frihet. En selvbiografisk fortelling" (2009) og pamfletten "ABC i integrering. 11 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunn".
Uredd likestillingsforkjemper
Forslagsstiller, Støttenettverket for Krisesenteret i Hønefoss, mener at en likestillingspris til Aden virkelig kan bety en forskjell og mener at prisen vil være en synliggjøring av at "storsamfunnet" anerkjenner hennes arbeid og vil ta til seg lærdom av hennes argumentasjon.
Det er nødvendig å ta debatten om mannsdominans og kvinneundertrykkelse i enkelte innvandrermiljøer, men det kan koste dyrt for den som våger å si ifra. En pris til Aden vil være et håndslag til alle innvandrerkvinner som ønsker å være en del av det norske samfunnet og ta del i de demokratiske- og likestillingsverdier vi har oppnådd, heter det i brevet fra Støttenettverket.
Artikkel i A-magasinet (Aftenposten) trykket for 1 ½ år siden:
For å introdusere Amal Aden, og samtidig si noe om det vi kaller integrering, kan vi starte her, i Oslo i 1998: Hun er 15 år, analfabet, redd, aggressiv. Det er to år siden hun og lillebroren kom hit, foreldreløse, og hun har brutt med slektningene som hentet henne til Norge. Hun bor alene på en hybel hun har fått via barnevernet. Hun har møbler, men ingen venner. Hun har penger, men ingen mamma. Så tungt hodet er. Det sprenger. Hun vil snakke med noen, vil fortelle hvor vondt det er, men møter hun noen, forstår hun dem ikke, og ingen forstår henne. Hun vil slå noen, hun vil løpe, for det er hun god til. Hun kaster stoler og sko, hun sparker inn en dør hos barnevernet. Amal, du skremmer oss. Du er skummel, sier kontakten hennes der.— Men hvorfor er jeg skummel?— Du er så aggressiv! sier de.— Men HVORFOR er jeg blitt aggressiv? Jeg sitter alene på en hybel, jeg tenker og tenker og tenker, og jeg har ingen. INGEN! Hun er en forferdelig ungdom. Ifølge Amal løser barnevernet saken på følgende måte: De truer med å ringe politiet.
Amal Aden husker ikke at moren døde, men husker følelsen av å være seks år og føle at Livet er over. Og at hun løper. En følelse av å bli forlatt og være alene i verden. Hun husker at noen i klanen forsøkte å passe henne, men at hun likevel ble gatebarn, for hun visste at livet var over. Ett bilde fra oppveksten i Somalia går igjen: Hun løper og løper.Hun husker den intense lyden av stillhet i en nordsomalisk by i ruiner, en stillhet hun lærte å tolke som et forvarsel. Hun husker hvordan hun og andre gatebarn hang med soldater for å tigge mat og trygghet.Når Amal løper som barn, når hun som ungdom knuser en rute hos barnevernet og som voksen er rastløs, som om hun mangler noe, tror hun litt at hun er skapt slik, men mest at hun er blitt slik. Følelsen
av å være forlatt er i blodet og fraktes rundt i hele kroppen som et virus.
På bilder fra ungdomstiden i Oslo poserer hun som et usårbart gjengmedlem, og hun sammenligner gjengen med soldatene hun søkte trygghet hos som barn. Skolen er hun sjelden på. Hun forstår ikke språket, og ingen lærer ringer henne når hun er borte. Hun henger på Tøyen og på Grønland. Hun stjeler. Slåss. Tar beroligende piller.Hun er med i en gjeng, men de besøker henne ikke når hun ligger innlagt på psykiatrisk avdeling på et sykehus i Oslo. Amal Aden sitter alene på en hybel og tenker Når jeg dør, vil ingen komme i begravelsen. Og det er dette Norge skal integrere. En jente skal bli ny, men vet ikke hvem hun skal bli eller hvordan. Og det høres unektelig litt vanskelig ut, det å bli ny. Det er det ikke. Det er mye verre, det er et levende mareritt, og det er disse marerittene Norge skal gjøre om til drømmer. Det kalles integrering.
Én ting skal Amal Aden likevel ha: Helt fra hun tok vare på seg selv som barn, har hun funnet
overlevelsesstrategier. Og snart skal hun finne enda en. Her er hun. I dag, 11 år senere. Amal Aden sitter i en sofa på en nyinnflyttet gård i Hønefoss. Hun har begynt å smile, noe hun sjelden gjorde før. Hun snakker like mye som hun tidligere løp, og hun var god til å løpe. Hun har en mild stemme, men et sint budskap. — Mennene bestemmer alt i Somalia, og når de kommer til Norge, får de bestemme her også. Kvinner og barn slipper ikke unna, selv ikke her. Dessverre stopper ikke norske myndigheter denne ukulturen. I frykt for å stigmatisere. Men jeg kan ikke leve i skjul lenger. Jeg kan ikke kjempe for barn som anonym. Tiden er inne for å vise hvem jeg er, sier Amal Aden.
Amal Aden er en bemerkelsesverdig dame. Hun har reist langt, så langt at hun er en påminnelse om hvilke krefter som kan bo i dem vi har gitt opp. I 1996 var hun 13 år og analfabet. Nå skriver hun både selvbiografi og en håndbok i integrering, og i fjor ga hun ut en av 2008s mest debatterte bøker, Se oss — bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne, under pseudonym. Siden hun ble kjent som Amal Aden, skal hun bruke det navnet videre. Hun skriver hver kveld. Hun kjenner en indre jubel av å se tankene bli til ord. Hennes ord! De adlyder og danner en fin rekke. Jeg har for god selvtillit, tenker hun, jeg har alltid trodd at jeg får til alt, men jeg får jo til alt! Jeg skriver! Hun er 25 år, men sier at det føles som 300.
Spør man om barndommen, sier hun at hun ikke har vært barn. — Jeg vil ikke si så mye om fortiden, for jeg liker ikke at folk synes synd på meg. Man blir passiv av det. Og jeg er sterk nå. Jeg har løpt hele livet, men har endelig kommet frem. Riktignok har jeg vært gjennom en
dramatisk skilsmisse, men jeg har to barn, og vi bor med våre beste venner. Men det er nok av
andre å synes synd på. Blant andre lillebroren, som hun er verge for. Lenge gikk det så bra med
ham. Han var så god på skolen. Han var Amals stolthet. Men ifølge Amal mente flere voksne
somaliere at lillebroren ble for norsk, og de trakk ham inn i miljøet rundt Grønland i Oslo. I
desember ble han slått ned ved Akerselven. For få dager siden våknet han fra koma, og nå er han
på Sunnaas.
En strategi
Strategien Amal Aden finner i 1998 er som følger: Hun har gradvis falt ut av skolen, men følger de fleste norsktimene. Hun begynner å se barne-TV, for der snakker de tydelig. Hvert ord hun kan plukke opp, gjentar hun, så synger hun dem i det blå lyset fra TV-en. Lærer hun setninger, som Jeg heter Amal/jeg kommer fra Somalia, repeterer hun dem til de liksom tilhører henne. I butikken peker hun på en flaske. Hva heter? Flaske. Hva heter? Kartong. Hva heter? Melk. Så synger hun ordene «Flaske, melk, kartong» som om det er en vakker sang omgivelsene burde ha fått meg seg. Hun kjøper Aftenposten og VG og hun skjønner ingenting, men hun leter etter ordene hun kan. Hun gjør biblioteket til en daglig rutine. Plukker bøker tilfeldig fra hyllene. Uhyre sakte glir øynene over bokstavene, til hun finner noe hun kjenner: HAN, HUN, JEG, DU. Setningen er uforståelig, men hun har funnet et JEG! Og så gjør hun seg kjent med det som står rundt JEG. Hun finner et HUN! På den lille hybelen begynner hun å skrive. Det hun ville sagt til en mor eller en ordentlig venn, forsøker hun nå å legge inn i de få setningene hun kan. Det føles som å finne en nøkkel til en dør. Hun vokser for hver dør hun åpner. Når hun i de kommende årene hyler og skriker til barnevernet, sosialkontoret, lærerne og politiet, kan hun i hvert fall gjøre det på norsk.
Anonym forfatter
I boken Se oss kaller hun norsk integreringspolitikk snillistisk og inkompetent, og hun fillerister
somaliere i Oslo som tygger khat og motsetter seg å jobbe, å lære norsk og å bli integrert. Adens
kritikk var ikke ny. Forskere har i en mer dannet språkform omtalt problemene. Men perspektivet
var nytt: Ifølge Aden isoleres mange minoritetsbarn, især jentene, og frarøves barndommen fordi
foreldrene, med store fordommer mot nordmenn, frykter fornorskning. Og at norske myndigheter
godtar dette, i frykt for ikke å respektere deres «kultur». De som vil integrere seg, får ikke god
nok hjelp, de faller mellom to kulturer og blir ikke godtatt i det norske eller det somaliske. Og
avsenderen var ny: En norsk-somalisk kvinne. Somaliske talsmenn gikk, forståelig nok, til
motangrep og sa at kritikken rammet alle når den kun gjaldt noen. Dessuten, sa flere, var det
feigt å komme med nådeløs kritikk som anonym.— Somaliske talspersoner, hvem snakker de for?
Ikke kvinnene eller barna. Og hva gjør de for integreringen? De bruker statsstøtten til å
bagatellisere all kritikk og si «Amal Aden må være tålmodig! Integreringen er smertefull og skjer
ikke over natten.» Jeg spør: Hvor mange overgrep skal barn tåle mens vi voksne venter?— Det
var ikke av feighet at jeg ikke sto frem, det var fordi jeg sto midt i en dramatisk barnefordelingssak med min tidligere mann, og fordi jeg, etter å ha vært hovedvitne i en stor
narkosak (der hennes vitnemål gjorde at flere somaliere ble dømt. Red.anm.), er blitt flyttet til
hemmelige adresser under politibeskyttelse. Jeg vil vise at det går an å være selvstendig. Men jeg
forventer ingen applaus fra somaliske menn. Jeg forventer i det hele tatt lite fra somaliske menn.
Men jeg orker ikke flykte lenger. Jeg har løpt langt og endelig nådd målet, sier hun.
Storfamilie
Hun ser ut vinduet og smiler. Det hun ser, er som hentet fra en propagandafilm for integrering:
Snøen faller tungt over gården og jordene som omkranser den og over Amals seks år gamle
tvillinger som går på ski med et kritthvitt litt eldre søskenpar. Det er Silje og Andreas. Amals
tvillinger kaller dem storesøsken. Samtidig kommer en norsk mann inn i stuen, han stønner og
bærer en stor eske. Nå sier hun ironisk Skjerp deg, Rune! Du som er mann, må da klare mer enn
en eske! På kjøkkenet står Elisabeth, som Amal Aden dediserte boken sin til, og steker vafler. Amal Aden og barna flyttet ifjor sammen med vennene sine. De kaller det «storfamilie». — Mine barn skal få lov til å være barn. De skal få bygge snømenn, gå på skole, være med på skidag og gå i bursdager. De skal få mulighetene Norge har. Men mange minoritetsbarn isoleres og brytes ned av foreldrene. Barneombudet må informere om hvilke prinsipper som gjelder for barneoppdragelse i Norge. For kjærlighet, respekt og omsorg er ganske så ukjent i somalisk
oppdragelse, sier hun.— Det høres litt voldsomt ut. Det ligger jo i menneskets natur å ta vare på
barna?— Det gjør det. Men det ligger i vår kultur å slå barn, kjefte og skrike, kreve at de gjør husarbeid fremfor skolearbeid og passe mindre barn heller enn å leke. Ikke for å være slem, men
fordi kulturen sier at det er til barnas beste, slik det også var i Norge før. Jenter får ikke være
barn, de skal hjelpe de voksne og beholde sin ære til de giftes bort. Jeg klarer ikke sitte stille,
hemmelig og anonym, og se dette skje. Jeg står frem for å vise at vi bryr oss, vise at det ikke er
en skam å integrere seg, vise minoritetsungdom at alt faktisk er mulig.— Men alt er jo ikke
mulig?— Det er riktig. Men det finnes flere alternativer til å gi helt opp. Blir jeg invitert på ski,
foreslår jeg svømming. Det er poenget. Jeg var ikke skoleflink, men jeg lærte norsk. Jeg er for
rastløs til å studere, men jeg kan hjelpe barn og ungdom, som lillebroren min.
Et tilbakeslag
Språk er nøkkelen til integreringen, men ingen garanti, mener Aden. — Jeg ble mobbet av voksne
somaliere fordi jeg ville lære norsk, sier hun i dag. — Og fordi jeg som jente gikk med «norske»
klær og etter hvert fikk norske venner. Jevnaldrende er ikke slik, men de fikk beskjed hjemme:
Ikke vær sammen med Amal. Hun er uten ære. Hun drikker alkohol. Hun er hore. I dag jobber
hun som tolk for asylmottak, domstoler, flyktninghjelpen, sosialkontor, skole og barnevern. Det
er her hun møter barna hun nå skal kjempe for. Og her ser hun årsakene til problemene. Hun sier
at hun nylig tolket for en somalisk mann som hadde vært her i 19 år. Hvor har du vært i disse 19
årene? Det er en skam at du trenger tolk, sa hun.— Noen av mennene reagerer på at jeg ikke går
med hijab og har så «norske» klær. Flere har spurt om sex. Jeg blir bare stille, for de er ikke verd
mer. Men når de trenger tolkehjelp, så er det meg de ringer til. Det tar jeg som en kompliment,
enten de kaller meg hore eller ikke, sier hun. — Egentlig er det så ko-ko at man bør le. Hadde det
ikke vært for at disse mennene hindrer integreringen. De viser at man ikke trenger å delta i
samfunnet for å motta penger. Og plutselig er de blitt så religiøse. Du ser ikke hijab på små jenter
i Somalia, og i hvert fall ikke heldekkende hijab. Men i Oslo, derimot! Jeg har stor respekt for
jenter som selv velger hijab, men jeg misliker at den tvinges på barn, sier Aden.
En gavepakke til Frp, skrev en kommentator om boken.— Jeg er uenig i Frp i svært mye, og Siv Jensen lager bilder av islam jeg som troende muslim ikke kjenner meg igjen i. Hun har dessverre lett for å overdrive, som det meningsløse i å si at halalmat til muslimske fanger er snikislamisering. Men: Vi som jobber for integreringen, vet at Siv Jensen også har mye rett, og at Frp dessverre er eneste parti som tør å si sannheten om integreringen i Norge. Jeg har tidligere stemt SV og har hatt Kristin Halvorsen som forbilde. Men SV er alltid så greie. Mens SV og andre velmenende går rundt og tolererer og respekterer vår kultur, skjer overgrep mot barn. De har derfor ikke samme beskyttelse og rettigheter som etnisk norske barn. Hadde Kristin Halvorsen vært gift i ett døgn med en somalisk mann, så hadde hun skjønt hva jeg sier.
Vendepunktet
Etter narkotikarettssaken, der Aden vitnet mot andre norsksomaliere, får hun hemmelig identitet
og politibeskyttelse. Hun flytter rundt. En mellomstasjon er krisesenteret i Hønefoss. Her er hva
som skjedde, november 2002:— Det var kveld da jeg kom, og jeg fikk sjokk. Alle var hvite, som
porselen! Og jeg husker jeg tenkte: Det er dette som er Norge. Den andre dagen på krisesenteret
kom Elisabeth, som jobbet der. Jeg husker at hun satte seg ned, at hun så på meg og at hun var så rolig. Vi begynte å snakke, hun lyttet og spurte. Hun snakket ikke til meg som en klient som
skulle ha penger, men som et menneske. Hun så at jeg hadde psykiske problemer. Og for første
gang i Norge følte jeg at noen brydde seg. Hun besøkte meg eller ringte meg daglig, og inviterte
meg hjem til sin Rune og barna deres. Uten å spørre om jeg var farlig. Eller se på meg som en
truende somalier.
Og jeg lærte at nordmenn ikke var så farlige som jeg hadde trodd. Og jeg husker følelsen vokste: Det er dette jeg har savnet hele livet. Nå får jeg det! Hva fikk jeg? Et normalt liv, med venner, skole, jobb. Jeg lærte at nordmenn ikke var så farlige som jeg hadde hørt. Jeg kunne sove om natten og gi mine barn det jeg aldri fikk. Elisabeth og Rune har gjort jobben offentlige Norge aldri klarte. De så meg og brydde seg, og i fjor flyttet vi også sammen.Elisabeth sier til A-magasinet: — Vi tenkte egentlig ikke på hva vi gjorde. Det bare skjedde at Amal, og etter hvert barna, gradvis ble en del av familien. Folk spør om det ikke har vært veldig tøft. Men det har faktisk ikke det. Jeg ser på Amal som min beste venninne. Rune sier: — Jeg husker at Amal var så beskjeden og redd. Kunne ikke se meg i øynene eller være alene med meg. Hun var så redd og frustrert. Men det skulle ikke mer til enn et puff fra oss, så ble hun trygg. Mange tror det vi har gjort er umulig på grunn av kulturforskjeller. Og mange tror vi er fosterforeldre. Men det er feil, altså. Det er venner vi er. Tenk, vi er enkle mennesker fra bygdenorge. Så får vi Amal inn i huset! Når hun forteller, åpnes verden opp for oss. Amal har ingen utdanning, men er det mest intelligente mennesket jeg kjenner. Amal sier: — For meg var det en lykke å komme meg til landsbygda, vekk fra Oslo. Her stilles det krav, her lærer man lettere norsk. Jeg skulle ønske at flere gjør som Elisabeth og Rune. Jeg har det så bra. Men jeg vil at andre skal ha det like bra, sier hun.
Broren
Da Amal Adens lillebror mistet fotfestet, fikk hun enda større krefter. Han var så flink, sier hun,
han mestret norsk, var god på skolen, hadde gode, snille venner. Han var i militæret, han var på
vei opp. Men ifølge Amal mente flere voksne somaliere at han ble for norsk. Han sto usikker
mellom det norske og det somaliske. Han begynte å tygge khat. Han forandret seg. Han mistet alt
han hadde bygget opp og ble et problembarn, som storesøsteren, og hun er sint fordi barnevernet
lot det skje. Da han ble slått ned, fikk han hjerneblødning og lå flere uker i koma, og det er
usikkert hvor frisk han kan bli.Da hun besøker ham på Sunnaas sykehus denne onsdagen, er hun
både lei seg og sint. Men hun viser det ikke når en mannlig pleier triller lillebroren mot henne.
Han gjenkjenner henne og øynene stråler. Hun stryker ham i håret. Han sier at de er snille med
ham, at de lærer ham å gå. Han tar en liten pause mellom hvert ord.Hva har skjedd med meg?
spør han. Du ble slått ned, sier Amal. Hva gjorde jeg? Hvorfor var jeg der? spør han. Amal
svarer ikke, men sier at når han blir frisk, skal hun ta ham med vekk fra Oslo, vekk fra de gamle
vennene. Han nikker. Så sier han at han savner vennene. Kommer de snart på besøk?— Jeg vet
ikke. De tygger khat og sover ganske mye, sier hun, og han sier at de sikkert kommer
snart.Repeterende stanger han rullestolen mot et bord. Amal klemmer ham.— Bli frisk, og bli med
meg til Hønefoss. Jeg har det så bra der. Og du fortjener å ha det like bra. Alt skal bli bra, sier
hun, og han nikker igjen. — Men hodet mitt føles… slått av. Jeg gleder meg til å gå, bli bedre. Jeg
gleder meg for mye, tror jeg, sier han.
På vei inn
For ti år siden gikk Amal Aden fortapt på Grønland. Jeg er alene i hele verden, tenkte hun.
Mandag denne uken pynter hun seg i svart for å møte arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje
Andersen og statssekretær Libe Rieber-Mohn. De ønsket råd om integrering. Hun setter seg, og
de ser på henne, de spør og spør og nikker. De ser henne, de hører henne, og det er som om et
livs frustrasjoner verbalt eksploderer hos Amal Aden: — Dere har skuffet meg! Dere har lukket
øynene, og håpet at integreringen løste seg! Offentlige Norge må stille krav, og tilby hjelp. Vi
minoritetsbarn kaster steiner og står langs elven, vi faller og faller mellom to kulturer, men dere
gjør ikke noe! Advokat Abid Raja lager fantastiske dialogmøter. Men hvor er barneombudet?
Barnevernet? Barne- og familieministeren? Regjeringen? Norge er rikt nok til å tilby sosialpenger, trygd og hybler med møbler. Men å se barn og ungdom som isoleres, som lider, snakke med dem, lytte, fange dem opp, det har vi ikke råd til! Det er en skam, og dere er i ferd med å få et stort og tragisk samfunnsproblem i fanget! Spør du meg, kan vi ikke ta imot flere asylsøkere før dere kan garantere at de blir sett.Avtalt tid er over, men ministeren stopper ikke, han spør mer, og møtet varer tre kvarter over avtalt tid. De to politikerne takker veldig, de veksler telefonnumre, de vil høre mer fra henne. Problembarnet Amal Aden er på vei inn."