– Da jeg fikk flyttemeldingen i begynnelsen av november, så tenkte jeg «nå er jeg ferdig. Nå er det endelig over – etter ca. 220 ganger frem og tilbake mellom Oslo og Arendal».
I drøye tre år var Anne Solsvik bystyrerepresentant for Venstre i Arendal. Med mamma Anne Marit som personlig vara! Samme perioden var hun leder for Unge Venstre. Men nå er den epoken også over. Anne er blitt rikspolitiker på heltid – veskebærer for Venstre-leder Trine Skei Grande. Personlig rådgiver heter det visst.
– Det er stor forskjell på rikspolitikk og lokalpolitikk. Jeg forsto vel egentlig ikke hva jeg sa ja til. Lokalpolitikk er veldig komplisert, og lokaldemokratiet har store utfordringer. I begynnelsen forsto jeg ikke helt hva som skulle til. Det var frustrerende å ikke få gjennomslag. Frustrerende å se hvor lite handlingsrom lokalpolitikere egentlig har, det er så mange lovpålagte oppgaver og lite økonomisk handlingsrom. Du må tåle å stå i en sak over tid. Være prinsipiell slik at folk vet hvor de har deg. Noen syntes sikkert at jeg er altfor prinsipiell.
Anne satt i formannskapet og planutvalget, eller «nabokonfliktrådet», som hun selv kaller det.
– Det var ikke alltid like gøy å gå ut på by’n i Arendal. Folk har mindre hemninger når de har drukket, og jeg fikk ofte passet mitt påskrevet. Enten det var Venstre de var sure på eller ting jeg hadde sagt i bystyret. Sånn er det deilig med Oslo. Jeg kan være helt anonym. Oslo er helt fantastisk! ler Anne Solsvik og lengter ikke veldig hjem til Arendal.
Helt uforskyldt er stormen rundt Solsvik neppe. Som Unge Venstre-leder har hun frontet saker som ja til kasino og poker, polygami, legalisering av hasj og statlige bordeller. Det siste holdt på å koste henne plassen på toppen av Stortingslista foran forrige valg. Profilerte Venstre-politikere i Aust-Agder proklamerte at de ikke ville drive valgkamp med Solsvik på lista, men etter et par diskusjonsrunder på kammerset roet det seg. Uten at det hjalp noe særlig. Sørlandet er ikke Venstre-land.
– Moderpartiet må kunne leve med at ungdomspartiet har standpunkt de ikke deler. Og som leder må jeg kunne fronte saker jeg ikke har stemt for selv. Sånn er det å være leder, sier Anne Solsvik, som var Unge Venstre-sjef i tre perioder før hun gikk av i høst.
Unge Venstre betyr møter i helgene og jobb i ukene. Det betyr lavbudsjett og madrassoving i gymsaler. Akkurat det kommer hun neppe til å savne. Håper snarere at livet som «voksenpolitiker» vil bety oppgradering til seng og kanskje til og med eget rom på reiser.
– Av alle sakene du måtte fronte og forsvare som Unge Venstre-leder, hvilken var vanskeligst?
Det er alltid krevende å fronte radikale standpunkt. Det vanskeligste å fronte var nok legalisering av cannabis. Dette på grunn av mitt personlige engasjement for en sosial politikk ovenfor tungt rusavhengige som for eksempel heroinassistert behandling, 24 timers behandlingsgaranti og en helhetlig oppfølging. Dette drukner fort i den mer liberalistiske holdningen i forhold til cannabis.
– Hva er den største forskjellen på å være ungdomspolitiker og voksenpolitiker?
– I et ungdomsparti kan det være litt mer «armer og bein». Du kan skrike mer og være mer opptatt av ideologi og prinsipper. Mottoet er «vi skal forandre verden og ha det gøy mens vi gjør det».
Politikk og samfunnsengasjement har hun fått inn med morsmelka. Med en sosialarbeidermor og politifar skjønte hun tidlig at ikke alle var like heldige som henne. At ikke alle hadde det like godt.
– Jeg tror på individets frihet og valgfrihet, men det betyr ikke at samfunnet ikke skal hjelpe til og gripe inn når folk virkelig trenger det.
Som ungdomspolitiker var Anne Solsvik mer komet enn broiler. Hun var 25 og universitetsstudent før hun meldte seg inn i partiet.
Et knapt år senere satt hun i sentralstyret og var internasjonal leder. I 2007 ble hun valgt til leder i Unge Venstre.
Nå er hun 29 – snart 30 – er en av Trine Skei Grandes aller nærmeste medarbeidere.
– Jeg er vokst opp med Venstre, men syntes nok det var litt vanskelig å velge samme parti som mamma. Så da ble det å engasjere seg i Operasjon Dagsverk og sånne ting. Jeg drømte egentlig ikke om å bli politiker. Jeg hatet oppmerksomhet og ble blussende rød bare læreren kikket på meg i timen. Da jeg var 16 år, tok jeg et oppgjør med rødmingen. Det kunne jo ikke fortsette slik. Jeg kunne ikke fortsette å være så beskjeden.
Beskjeden eller ikke. Hun var i alle fall en meget aktiv ung dame, veldig tidlig. Hun lærte å gå da hun var åtte måneder og siden løp hun. Fra speider til guttemusikken. Fra fotballbanen til ridetimer.
– Hun var veldig aktiv. Og veldig målretta og pliktoppfyllende. Hun var liksom ikke i balanse med mindre hun holdt på med minst et par ting samtidig. Skulle prøve alt, røper mor-Marit.
Og løper det gjør hun fortsatt. Fra Stortinget til Venstres Hus. Fra møte til møte.
– Hva gjør egentlig en personlig rådgiver? Er det du som bestemmer hva sjefen skal ha på seg og hvem hun skal snakke med?
– Hehehe! Jeg er ikke noen Julie Voldberg (damen som har fått æren for Erna Solbergs nye stil red anm.), men jeg bestemmer mye, Holder orden på kalenderen, forbereder henne før debatter, løper bak med vesken. Og så er det jeg som må si NEI. For «problemet» med Trine Skeie Grande er at hun er så utrolig sosial. Hun elsker mennesker. Elsker å snakke. Elsker å bli kjent med nye folk. Hun er interessert og nysgjerrig. Så må jeg trekke henne med meg så vi ikke kommer altfor sent til neste møte eller arrangement.
– Hva liker du best med sjefen?
– At hun er i så godt humør hele tiden.
«Sjefen», Trine Skei Grande, er heller ikke så lite raus i beskrivelsen av sin nye veskebærer.
– Anne er rivende dyktig. Flink til å organisere, flink til å prioritere og flink til å forstå hva politikk er. Hun har vært flink til å utvikle organisasjonen Unge Venstre ved å se og løfte folk rundt seg. Alt dette pakket inn i et mildt sørlandsk vesen som gjør at det er veldig få konflikter rundt Anne. Men man skal ikke la seg lure, hun står for en støyt. Hvis hun vil, har hun en lysende fremtid som politiker, skryter Trine Skei Grande.
– Hva er det beste og verste med å være politiker? Jeg er veldig glad i møter. Og det er fint å være med å påvirke. Det verste er at jeg aldri har fri. Det blir altfor liten tid til å henge med venner. Politikk 24-7. Alltid parat for Venstre. Til og med samboeren min fant jeg i Venstre. Og hadde han ikke jobbet der, så hadde vi vel aldri møttes så mye som jeg jobber, flirer Anne.
Samboer Isak Ramberg Oksvold har gitt seg i politikken og er ingeniør i et eiendomsselskap. Sammen bor de på Grünerløkka.
– Det er deilig urbant. Jeg liker kafeer og kaffebarer. Til og med trikken liker jeg.
Selv om samboeren, med glade sommerminner fra feriene hos mormor i Arendal, godt kunne tenke seg å bo på Sørlandet, er Anne ikke klar for det. I alle fall ikke ennå. Men om hun flytter hjem, så håper hun det blir til ett Agderfylke.
– To små fylker er håpløst. Det samme er små kommuner. Vi må ha tyngde i fylker og kommuner så de kan få flere oppgaver og et sterkere demokrati. Det beste hadde vært om vi får til en ordning som gjorde kommunesammenslåing attraktivt, slik at det skjer frivillig.
Bortsett fra barnehageassistent og bensinstasjonsjobb på Harebakken for å spare til jordarundt-billett året etter videregående, har ikke Anne hatt «normale» jobber. Men hun tror likevel ikke at det blir politikk på heltid fram til pensjonsalder.
– Jeg vet i alle fall hva jeg ikke kan bli; diplomat. Jeg må ha en jobb som gir meg muligheter til å mene noe!