Det er på tide å snakke høyt om at lav kvalitet i journalistikk og politikk begrenser mulighetene til å utvikle landsdelen vår. Forandring blir ikke noe vi kan tro på, når journalister og politikere rører sammen kunnskapsløshet og konservatisme til et klister vi blir sittende fast i.
Arbeidet med å samle Agder til ett fylke er den viktigste demokratiske prosessen i landsdelen vår
nå. Agderpostens firesiders oppslag i forrige uke om en meningsmåling om saken, er et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når journalister ikke forstår sine egne målinger og deretter ber politikere om å kommentere misforståelsene.
Siden vi politikere kommenterer altfor mye uten tid eller vilje til å tenke oss om, kunne Agderposten servere denne saken over hele førstesiden på torsdag: «Meningsmåling om ett Agder: Nå er løpet kjørt. Fylkesordfører Laila Øygarden har gitt opp håpet om fylkessammenslåing».
Andre medier, som NRK Sørlandet og Fædrelandsvennen, plukker ukritisk opp Agderpostens hovedbudskap:
«Her er målingen der Aust-Agders innbyggere trolig slår den siste spikeren i kista for et storfylke på Sørlandet. Motstanden mot sammenslåing av Agder-fylkene har økt fra 44 prosent i juni til 60 prosent nå i november».
Avisen hevder også at «vet ikke-gruppen» har falt fra 24 prosent i juni til mindre enn fem prosent nå. Tilsynelatende synes nesten ingen å være i tvil om at ett Agder er en død sak.
Jeg skal vise at alt dette bare er tull. Men det hører med til historien at slike misforståelser også skaper rom for de største opportunistene blant oss:
Det tar bare noen timer før Arendal Høyres erkekonservative Einar Halvorsen er på banen med krav om at folkeavstemningen neste år nå må avlyses; den er bortkastet, fordi «tallene er klare, dette blir en folkeavstemning til ingen nytte».
Målingen InFact har gjort i november gir sikkert et rimelig uttrykk for folkemeningen i Aust-Agder akkurat nå. Det er Agderposten selv som gjør en grov feil når de begynner å sammenlikne sin måling med den et annet byrå utførte for fylkeskommunene i mai.
Ja- og nei-prosentene i InFacts måling (35,7 og 59,5 prosent) bygger ikke på svarene til samtlige spurte i målingen, men bare fra dem som først har svart at de vil delta i en folkeavstemning. Dette er bare to av tre spurte i den undersøkelsen, og det er forklaringen på hvorfor vet ikke-gruppen er så liten her (4,8 prosent).
Målingen Respons utførte i mai viser derimot fordelingen på ja, nei og vet ikke blant samtlige deltakere i undersøkelsen, uavhengig om de vil delta i en folkeavstemning eller ikke. Her blir det naturlig nok en større vet ikke-gruppe (24 prosent), og dermed blir det også færre prosentenheter igjen til ja- og nei-svarene (32 prosent og 44 prosent).
Derfor blir det riv ruskende galt å si at nei-siden øker fra 44 til 60 prosent.
Skal vi sammenlikne de to målingene, må vi eventuelt ta bort vet ikke-gruppene (i InFacts måling også de som ikke sier at de vil delta i folkeavstemningen). Da får vi en utvikling som slett ikke er så dramatisk etter en periode der sykehussaken har dominert: Nei-siden øker med 4,5 prosent, fra 58 til 62,5 prosent.
Løpet er slett ikke kjørt for ett Agder. En grunn er at det også i InFacts måling er mange som er usikre på om de vil delta i folkeavstemningen eller usikre på standpunktet. Den som mobiliserer disse, vinner.
Men viktigst: Argumenter virker! Folk lytter og bestemmer seg, noen tviler og ombestemmer seg også.
Derfor er det så viktig at debatten får pågå uten at medier eller politikere skal forsøke å stanse den med kortslutninger.
Jeg tror det blir ett Agder, fordi de beste argumentene er for: Ett Agder vil gi oss et effektivt demokrati, en sterkere følelse av fellesskap og større gjennomslag nasjonalt.
Hans Antonsen
Venstre
Ordfører i Grimstad