Nytt sykehjem i Oppegård
I ØB 25. november har Haugan, SV, noen betraktninger om nytt sykehjem i Oppegård. Hun mener det ikke er nødvendig å finne løsninger som både gir god utnyttelse av kommunens økonomiske ressurser og samtidig gir et godt tilbud til innbyggerne i kommunen når de ikke kan klare seg i eget hjem, selv med hjelp. Jeg kan forstå denne tankegangen når jeg ser at SV igjen foreslår å innføre eiendomsskatt. Allerede i 2011 vil de ta inn 15 mill kroner i eiendomsskatt — økende til 35 mill kroner i 2014. Hvordan dette skal skje på lovlig vis allerede i 2011 og hvor mye alt arbeidet med innføringen skal koste, sier de ingenting om. Venstre legger vekt på at skattepengene skal utnyttes slik at vi får mest mulig helse, trivsel og velferd for dem.
Haugans utsagn om at Venstre «ikke ser verdien av at våre eldre får sitt «hjem» sentralt plassert» er litt underlig. Dette har vært en lang historie. Da arbeidet med reguleringsplan i fortettingsområdet i Liaveien startet i Utvalg for miljø og plan for ca 10 år siden, luftet jeg ideen om et sykehjem her. Da var det snakk om en plassering nær fjellskråningen. Det er ikke særlig bra med beboelsesrom tett på en fjellvegg, men et sykehjem har mange «tekniske» rom som kunne plasseres den veien. Nå blir ikke plasseringen av bygget slik. Det har gått mange år, og siden kommunen stadig mangler kapital, kunne det være fornuftig å se på andre gode løsninger før man endelig bestemmer seg. En plassering ved Oppegård stasjon eller i det kommende lokalsenteret ved Myrvoll stasjon er ikke akkurat langt ute på landet.
Eldre som likevel må i bil for å kunne forflytte seg, eller ikke kommer ut av sengen i det hele tatt, har ikke spesielt nytte av å rusle i Kolbotn sentrum. Men Haugan er også imot at vi finner en rasjonell utnyttelse av våre sykehjem, ut fra de eldres ulike behov og sykehjemmenes ulike lokaliseringer i kommunen. Venstre mener at det ikke kan være slik at alle sykehjemsplasser skal tilrettelegges for alle slags behov. Det blir dyrt. Jeg har selv erfaring med en sprek, dement mor. Hun hadde andre behov når hun var lett til bens og ikke så ut som hun var syk, enn når hun etter noen år ble sengeliggende. I første tilfellet lignet sykehjemmet mest et hjem, i siste fase lignet sykehjemmet mest et sykehus. Hennes behov var å ha trygge voksne rundt seg. På alle institusjoner vet vi at personalet veksler gjennom døgnet og uken. (Spesielt når man opererer med små stillingsbrøker.)
Ingen vet hvordan det er å bli gammel før de er der. Det vi vet, er at om 15 år begynner babyboomen fra rett etter krigen å bli over 80 år. Skal vi møte denne utfordringen, må vi tenke nytt, finne nye løsninger. Vi må starte nå.
Inger Johanne Bjørnstad, gruppeleder Oppegård Venstre og født rett etter krigen.