På Stortinget sitter det folkevalgte fra hele landet, representert i størrelse og partitilhørighet etter slik velgerne har bestemt i sine fylker. De er demokratisk valgt av velgerne til å ta de store, nasjonale beslutningene. Hvis det er noen beslutninger de burde ta, så er det vel de store, nasjonale strukturgrepene?
Det er mange utgangspunkt i kommunestrukturdebatten, både antall innbyggere, og kvalitet på tjenestene er vanlige tema. Jeg mener debatten mangler en dimensjon som ikke handler om smått er godt eller om stort er flott. Det er på høy tid vi definerer begrepet tvang i kommunestrukturdebatten. For Stortinget har i følge Inndelingslova fullmakt til å avgjøre sammenslåing av kommuner selv om kommunene selv er i mot. Så det alle definerer som tvang, er faktisk å følge loven.
Hvis det hadde vært slik at kommunene selv endret struktur i takt med samfunnsutviklingen, så hadde vi ikke hatt denne debatten. Da ville det vært en dynamikk mellom oppgaver og struktur. Men slik er det ikke, fordi nye eller mer krevende oppgaver løses ved interkommunalt samarbeid som igjen blir et nytt forvaltningsnivå. Det er også en kontinuerlig endring internt i kommunenes organisering for å løse oppgavene på en best mulig måte. Men behovet for endring av kommunestruktur er det ikke populært å snakke om. Svaret er frivillighet, frivillighet, frivillighet. Resultatet er null handling.
Det er politikernes ansvar å ta grep (også upopulære) når man ser utfordringer. Hvis ikke kommunene selv klarer å endre struktur i takt med utviklingen, bør våre nasjonale folkevalgte bruke sin myndighet til å bestemme hvor mange kommuner de mener Norge bør bestå av. Slik at vi kan ha den mest bærekraftige strukturen til å løse viktige oppgaver for alle. Stortinget bør også anslå hvor mange kommuner de mener at fylkene bør bestå av, ut fra topografi, infrastruktur, avstand, befolkning osv. Men ikke kun på bakgrunn av antall innbyggere, for det vil ikke ta med seg disse lokale forskjellene. Så er det opp til det lokale folkestyret å finne frem til hvilke kommuner de vil slå seg sammen med. For på det detaljnivå har lokalpolitikerne best innsikt i hva som passer ut fra lokale forhold.
Jeg tror at politikere i nasjonalforsamlingen har mer kunnskap til å se den overordnede strukturen for nasjonen Norge, fordi de er nasjonale politikere som trenger å ha et bredere perspektiv enn lokalpolitikere. En Stortingspolitikers oppgave er ikke bare å gjøre vedtak som er "en hilsen hjem", men å fatte beslutninger i et overordnet perspektiv for landet. Så hvis resultatet av frivillighetslinja i kommunene ikke oppfyller Stortingets mål om antall, bør Stortinget sørge for at vi nasjonalt når målet. Ellers vil det være enkeltkommuner som hindrer en nasjonal endring som mange er enig om trengs, men vi er uenige om fremgangsmåte.
Svært mange lokalpolitikere og folk flest ber om å få øremerkede midler til viktige tjenesteområder i sin kommune. Men øremerkede midler er også tvang, fordi kommunene tvinges til å bruke de slik Stortinget bestemmer at de skal. Det kan være innenfor, skole, barnehage eller sykehjemsplasser. Det må tolkes dit hen at folk ikke tror lokalpolitikerne ville prioritert riktig hvis midlene var innenfor den frie rammen. Men når det gjelder kommunestruktur som er så viktig for folk, vil de at lokalpolitikerne skal bestemme likevel. Da har lokalpolitikerne plutselig tillit og en beslutning i Stortinget har blitt et tvangsbegrep.
For meg er det rett og slett ikke helt logisk sammenheng på hvilke type beslutninger innbyggere og politikere vil at Stortinget skal ta, og hvilke beslutninger vi vil at lokalpolitikerne skal ta. Man vil at lokale og viktige oppgaver skal prioriteres via øremerkede midler fra Stortinget, men ikke de nasjonale sakene som egentlig Norges kommunestruktur er. Svært mange er altså i mot muligheten til å bruke tvang i kommunestrukturdebatten, men de ønsker likevel mer tvang i bruk av lokale midler. I én sak er tvang en trussel, i en annen sak er tvang redningen.
Hele min undring i denne debatten kan oppsummeres i flere spørsmålstegn. Kan det egentlig kalles tvang at Stortinget tar det politiske ansvaret om hvilke kommunestruktur nasjonen Norge bør bestå av? Er det ikke egentlig der beslutningen hører hjemme? Handler debatten egentlig om hvilke folkevalgt nivå som skal bestemme hva? Da synes i hvert fall jeg det er riktigere at nasjonalforsamlingen tar beslutninger om landets kommunestruktur, men at kommunene får mer frihet og større økonomisk mulighet til å drive kommunen slik det passer lokalt, uansett hvor grensepålen står eller rådhuset ligger.
Kronikk skrevet for Kommunal Rapport