I den forbindelse hevder han at Åspaviljongen først ble kultur etter at den ble stengt. Dette må jeg tilbakevise. Det som skjedde var at den først etter å bli stengt, ble gjenstand for kulturell diskusjon — og det er noe annet.
Usikkerhet
Faktum er at den store debatten som har hersket omkring Åspaviljongen den siste tiden, ble fremprovosert av den usikkerhet som stengningen medførte.
Det vil ikke nødvendigvis si at den ikke ble oppfattet som en kulturell arena på forhånd, men da var det ingen som følte et tvingende behov for å forsvare dens eksistens som sådan. Den var bare der. Man besøkte den. Man var del av kulturen uten å sette spørsmålstegn ved det.
Nå er det imidlertid slik at en bit av den kulturen som har eksistert i Drammen også gjennom tiden da byen hadde harrystempel og tvilsomt rykte utad, i den senere tiden har følt seg truet i møte med andre typer kulturell opprustning, og det er selvsagt da det blir reist debatt om det. Vi har opprydding i klesskapet — hva må vike, hva vil vi ta vare på?
Tilfeldig sammensatt
Her mener jeg Åspaviljongen stiller sterkt — ikke på grunn av sin voldsomme arkitektoniske makeløshet, men tvert imot på grunn av sin mangel på sådan. Hva er vel et bedre vitnesbyrd om vår arv enn et mer eller mindre tilfeldig sammensatt hus som representerer hva våre forgjengere faktisk gjorde?
Her teller ikke gårsdagens vidløftige planer om oppussing, heller ikke det huset som kunne ha stått der om en ombygging ikke var blitt foretatt — det er det faktisk overlatte huset som teller, og det bør vi ta vare på.
Et forsøk på å viske ut et spenn på kanskje 100 år og gjenopprette noe som en gang var, er å kaste vrak på vår nyere historie og det den har tilført.
Arv er kunst
Som Thomas Mann påpekte, er det å arve i seg selv en kunst fordi kultur er noe som oppstår i forlengelsen av det å overta fra tidligere generasjoner.
Hvordan vi forvalter vår arv, er det som til syvende og sist definerer vår kultur, og vår grad av bevissthet er det som avgjør hva som blir stående. Vi arver ikke bare fra de som en gang bygget Åspaviljongen, men også fra generasjonene mellom, og vi må ikke glemme at vårt eget “coat of many colours”-hus bærer på mer av drammenskulturen enn man kan sammenfatte i ord og fraser.
Jeg er selvsagt enig i at også andre bygninger i byen kunne trenge et malingstrøk og mer enn det, men Åspaviljongen hevder sin rett blant disse med god margin. Det bør pusses opp, men man bør unngå å skape et brudd i den kontinuiteten som bygget har.
Signalbygg
Poenget er å holde det levende slik at den allerede eksisterende kulturfølelsen rundt det ikke går tapt. Etterlyser man et signalbygg? Åspaviljongen er stedet. Så snart vimpelen er tilbake i toppen av flaggstanga er det signal nok for meg – om at nå er åsen igjen et blivende sted.
Drammen har mange skjulte skatter, og kulturen vokser frem i det små samtidig som den store kulturen kommer ovenfra. Et sted må de møtes, så la oss prøve å få til et fruktbart samarbeid, uten å sette de mest sårbare områdene opp mot hverandre.
Ida Marie Brown
Bystyrekandidat Drammen Venstre