Innlegg av Trine Skei Grande – Venstres leder
Tilbakegangen i laksebestander i Norge og resten av Nord-Atlanteren er svært alarmerende. Verdens bestander av vill atlantisk laks er redusert med mer enn 82 % de siste 30 årene. Villaksen er utryddet i 11 land, og det er i dag kun Norge, Island, Irland og Skottland som regnes for å ha levedyktige bestander av atlantisk laks. Siden 1960 og fram til i dag har vi registrert en omfattende nedgang av atlantisk laks. Om lag 1/3 av totalbestanden av villaksen har sine gyteområder i Norge, og vi har derfor et særskilt forvaltningsansvar for arten. Naturlige svingninger i takt med næringstilgang og vanntemperatur har vi alltid sett, men trenden er sterkt nedadgående og svært illevarslende. Det årlige innsiget av villaks til Norge er i dag omtrent 500.000 laks, mot over en million laks for 25 år siden. Norge, som er verdens største enkeltforvalter av Atlantisk laks, har allerede utryddet laksen i 60 vassdrag, og er i ferd med å utrydde den i ytterligere 200. Om lag 45 norske laksebestander er utryddet, og en tredjedel av de 401 gjenværende bestandene er truet eller sårbare. Det totale antallet laksevassdrag, iberegnet de hvor bestandene er tapt, ligger på rundt 450.
Det står i dag omtrent 350 millioner laks i merder langs kysten vår. Årlig rømmer det trolig mer oppdrettslaks enn det årlige tilsiget av villaks til Norge. Siden 1980- tallet har innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene vært på om lag 16 %, og i enkelte bestander nærmere 60 %. Det best mulige vitenskapelige grunnlaget vi har i dag, tilsier at laksebestandene ikke tåler mer enn 5 % innblanding av oppdrettsfisk. De lusetallene som Mattilsynet meldte om høsten 2009, er ikke forenlig med miljømessig bærekraft. Flere oppdrettslaks i sjøen gir flere verter for lusa å formere seg på. Et økende omfang av nedsatt følsomhet og påvist resistens mot avlusningsmidler, gjør situasjonen svært alvorlig
Oppdrettsnæringa er en godt organisert næring. Det burde derfor være fullt mulig for Regjeringen å gå i dialog med næringa for å få på plass en forpliktende avtale med klare mål, virkemidler og tidsfrister som adresserer alle de ulike miljøutfordringene næringen står ovenfor. Venstre har derfor foreslått ovenfor både miljøvernminister Erik Solheim og Kyst- og fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen at regjeringen må få på plass en slik avtale, men regjeringen har foreløpig unngått å gi oss et svar. Er det fordi de ikke har et svar, eller er det fordi de ikke liker svaret?