Debattér dette innlegget på liberal.no.
1.700 henrettelser. 7.000 nye dødsdommer. Tallene er for 2009, og dette er bare Amnesty Internationals minimumsanslag. Kina offentliggjør nemlig ikke disse tallene. Kina arresterer journalister, dissidenter og menneskerettighetsaktivister. Dette er forhold som knapt nevnes når Arbeiderpartiets partisekretær gir oss den fiktive historien om "gamle Wang" og hans familie i Kina. I stedet framstiller han moderne kinesisk historie som en slags kortversjon av "Seierherrene".
I Raymond Johansens kronikk finnes det ikke én eneste kritisk bemerkning om Kina, uten at den samtidig bortforklares med at Kina egentlig mener det bedre. Mest kritisk er han faktisk til "lokalt maktmisbruk" og "lokale maktpersoner". De lokale myndighetene "undergraver sentralmyndighetenes stilling," forteller Johansen, og dermed også deres mål om "stabilitet og harmoni".
Arbeiderpartiets problematiske forhold til rettighetsspørsmål er ikke noe nytt. Selv en ellers stødig utenriksminister som Jonas Gahr Støre har gått i baret flere ganger allerede. Først i forbindelse med karikaturstriden, og senest da han valgte å videreformidle kinesiske myndigheters bekymringer til lederen for Den norske nobelkomiteen. Gahr Støre framstiller dette som et lettvint møte på gata i New York — og for ham var det kanskje akkurat dét. For Thorbjørn Jagland var budskapet i hvert fall såpass tydelig at han valgte å referere samtalen for en samlet Nobelkomité.
Ingen benekter at Kina har løftet store deler av befolkningen ut av fattigdom. Men det betyr ikke at andre menneskerettigheter dermed blir mindre verdt. I så fall er man på linje med Hallgeir Langeland i SV, som stadig vil gi fredsprisen til Fidel Castro. Begrunnelsen er akkurat den samme — siden folk ikke sulter, spiller det ingen rolle hvordan menneskerettighetssituasjonen er ellers i landet. Det var dette jeg forsøkte å formidle for noen dager siden, med varierende grad av hell.
Raymond Johansen hyller sentralstyring og farer lett over individuelle rettigheter. Slik står han trygt plassert i Arbeiderpartiets politiske tradisjon. Selv mener jeg "gamle Wang" og familien hans fortjener bedre enn en vestlig romantisering av samfunnet de lever i. Inntil videre håper jeg de nøyer seg med mat på bordet, og ikke ønsker seg stemmerett, ytringsfrihet eller en uavhengig domstol. Spør bare Liu Xiaobo. Han er ikke fiktiv. Tvert imot — han sitter i fengsel for å ha tatt til orde for akkurat dette.