«Blokkene knuste sentrum» skrev sjefredaktør Trine Eilertsen i sin kommentar etter stortingsvalget høsten 2009 (BT 15.09.09). Jan Erik Snoen fastslo i tidsskriftet Minerva at Venstre ikke lenger hadde noen eksistensberettigelse. Flere underskrev dødsdommen over landets eldste parti.
Drøyt ett år senere er det på høy tid å slå tilbake. Behovet for et levedyktig politisk sentrumsalternativ er for stort til å la seg kue av disse synspunktene. Vi trenger et opprør fra midten.
Vi tilbyr en utsøkt blanding
Venstre omtales ofte som et nummer to- valg for mange velgere. Det kan virke både besnærende og flatterende for et lite parti, men i praksis blir det verken mange stemmer eller politisk makt ut av all sympatien.
Nylig inviterte Studentersamfunnet i Bergen til debattmøte med det tilsynelatende absurde spørsmål om hvorfor ikke Venstre er landets største parti. Men bakgrunnen er faktisk høyst rasjonell. Venstre har en politisk historie og et politisk program med en utsøkt blanding av passe doser med frihet og passe doser med sosialt ansvar, en gyllen middelvei om man vil, som burde være et attraktivt valg for et betydelig antall velgere i det norske velferdssamfunnet.
Erfarne kommentatorer som Magnus Takvam (NRK) og Kjetil Wiedesvang (Dagens Næringsliv), godt sekundert av professor i statsvitenskap Trond Nordbye, understreket også alle at sjansene for vekst burde være større enn risikoen for en snarlig politisk død.
Kommentator Sjur Holsen fulgte opp i BT (28/9) med en tankevekkende analyse og noen utfordrende spørsmål til partiets strateger. Kommentatorene var alle, på litt ulike premisser, enige om at Venstre må bli mer dristig, kantete og krevende. Alle sympatierklæringene virker i lengden mot sin hensikt om de ikke materialiserer seg i øket velgeroppslutning.
Næringslivsfolk overtar
Venstre er det partiet som, etter min vurdering, har tapt mest på at ideologiske debatter og politiske verdispørsmål nesten har sluttet å interessere både media og allmennhet.
At det er blitt slik har sannsynligvis nær sammenheng med at næringslivets folk i så stor grad, på bekostning av politikerne, har overtatt hegemoniet både hva terminologisk og reell makt angår. Når Røkke og skipsreder Fredriksen setter dagsorden, blir det ikke mye plass til idépolitisk refleksjon.
Så lenge samfunnsøkonomien blomstrer, er det vanskelig å mobilisere kritiske røster mot en slik tidsånd. Men det er grenser for hvor langt politikerne kan trekke seg tilbake før det blir et demokratisk problem.
Politisk styring må til
Alt i livet er ikke politikk og skal ikke være undergitt politiske vedtak.
Men alt er heller ikke bare marked og materialisme. Noen sentrale samfunnsområder krever politisk styring. Våre folkevalgte har dessuten et ansvar også for å lede folket, å gå foran, ikke bare å etterape det folket sier, basert på en misforstått oppfatning om at en epigon er den som best representerer sine velgere. (Epigon: person som mer eller mindre uselvstendig følger en banebrytende forgjenger, red.anm.).
Vi må prioritere
Venstre bør ta mål av seg til et valgresultat på minst 10 % ved riksvalg og tilsvarende i de største byene, som Bergen, ved kommunevalget 2011. For å oppnå en slik velgertilslutning er det nødvendig å gjennomføre en tøffere prioritering av saker og målgrupper.
Glem forholdet til Frp og SV! Derfra er det knapt noen velgere å hente. Venstre må konsentrere all sin oppmerksomhet om å fronte Ap og Høyre. Det er blant disse partiers velgere at et sosialliberalt parti har reelle muligheter til å overta nye stemmer, og samtidig bevare sitt eget grunnfjell.
Venstres sosialliberale kjerneverdier appellerer til mange såkalt lyseblå og verdikonservative høyrevelgere. Venstre bør også være et reelt alternativ for de mest miljøbevisste av Aps velgere. Det finnes Ap velgere som går til Høyre. Det burde være mer naturlig at de underveis på denne ferden ble fanget opp av Venstre.
Det er praksis som teller
Men det er ikke nok med et godt prinsipprogram. Det er først og fremst gjennom en troverdig praktisk politikk at Venstre må komme på offensiven igjen. Venstre må vise at det gjør en forskjell i forhold til både H og Ap å gi sin støtte til et sosialliberalt alternativ.
Venstre har alltid vært et parti med en helhetlig politikk, uten å skjele til særinteresser, og med et svar på de fleste av samfunnets utfordringer. Slik vil det fortsatt være.
Men i det offentlige rom, overfor media og opinion, vil jeg ta til orde for at Venstre nå konsentrerer sitt fokus og satser på å bli det ledende parti på følgende fire hovedområder:
MILJØPARTIET:
Venstre skal fremme en miljøpolitikk som er tydelig i forhold til utfordringene og forpliktende i forhold til løsningene. Det vil blant annet innebære at føre var – hensynet skal råde. Det betyr at forurenseren skal betale, og at skatt på forbruk og miljøskadelig atferd økes mot å redusere skatt på arbeid.
I de store byene må miljøpolitikken føre til at det blir mer vanlig å ta buss, bane og sykkel til jobb, hjem og skole enn, som i dag, å kjøre bil.
KUNNSKAPSPARTIET:
Venstre skal være det partiet som klarest fronter forskning og høyere utdanning. Grunnforskning er en forutsetning for fri forskning og den frie tanke.
Næringsrettet forskning kan gi grunnlag for nye bedrifter og arbeidsplasser.
Å oppstille en interessemotsetning mellom anvendt forskning og grunnforskning er kunstig. God studiefinansiering og en bedre studentvelferdspolitikk utgjør en viktig del av en helhetlig kunnskapspolitikk.
BARNE- OG UNGDOMSPARTIET:
Venstre skal forbindes med en offensiv og koordinert oppvekstpolitikk, hvor handling følger ord.
Venstre skal være det beste partiet for barn og unge i Norge. FNs barnekonvensjon må tas på alvor. En reell oppfølging av denne, vil bety bedre skolepolitikk, bedre fritidspolitikk, bedre barnevern, som det også vil bli mindre behov for, og en bekjempelse av den økende barnefattigdommen.
NÆRINGSPARTIET:
Venstre er et næringslivsvennlig parti som vil fremme et nyskapende næringsliv. De små og mellomstore bedrifter er grunnmuren i norsk næringsliv. En positiv næringsutvikling er den viktigste forutsetning for en god kommuneøkonomi.
Sosialliberalismen
Bakom det hele synger det sosialliberale tankegods: Frihet, sosialt ansvar, toleranse og fremtidstro uten historieløshet.
Et Venstre med 10 % oppslutning vil gjøre en stor politisk forskjell i Norge, enten partiet så velger en maktkonstellasjon med Høyre eller med Ap, avhengig av hva som best fremmer en sosialliberal politikk.
Geir Kjell Andersland,
tidl. byråd og gruppeleder i Bergen bystyre (V)
(Kronikken sto på trykk i BT 25. oktober 2010)