I et innlegg 15. oktober, tar Anita Horn opp det hun kaller for «opphoping av folkegrupper med annen etnisk bakgrunn» i Groruddalen og som hun beskriver som fremmedkulturell og segregert. Jeg er ikke enig i denne beskrivelsen av mangfoldet, men jeg forstår hennes bekymringer.
Selv er jeg innflytter fra Island og med min liberale holdning trives jeg godt i det flerkulturelle fellesskapet Groruddalen er. Mine barn går på Ammerud skole og vi er godt fornøyd med det. Innvandrere i Groruddalen er heller ingen ensartet gruppe. De kommer fra ulike verdensdeler, har ulik utdanning, skikker og livssyn. Innad er minoritetene like mangfoldige som etniske nordmenn gjerne er.
Det er ikke å stikke under stol at i et flerkulturelt samfunn vil det være utfordringer. En nøkkel til vellykket integrering er derfor kommunikasjon, toleranse og gjensidig respekt. For å kunne delta i dette arbeidet kreves det kommunikasjon og gode språkkunnskaper. Den norske filosof Hans Skjervheim skriver: «Det er språket som gjer at vi har ei sams verd; forstår vi ikkje språket til kvarandre, lever vi i kvar vår verd, utan anna enn overfladisk kontakt».
Derfor deler jeg også bekymringene til Anita Horn, om ansatte i barnehager og SFO som ikke behersker godt norsk. En forutsetning for et godt språkarbeid i barnehagen er gode kunnskapsrike og kvalifiserte språkmodeller. Horn problematiserer innføringen av gratis kjernetid i barnehagene og mener at dette har ført til segregering. Dette er jeg ikke enig i, som sagt, minoritetsbefolkningen i Groruddalen er ikke en ensartet gruppe.
Som pedagogisk leder i en av Groruddalens barnehager mener jeg at gratis kjernetid er et viktig bidrag til integreringsarbeidet. Dette er det bred politisk enighet om. Men et slikt tiltak må selvsagt følges opp med andre ressurser, som språkkompetanse og kvalifiserte pedagoger. De didaktiske forutsetningene må på plass om vi skal lykkes i integreringsarbeidet.
Jon Julius Sandal,
leder i Grorud Venstre