Fra skrivebordet kan jeg beundre sprikmispelens vakre høstfarger og røde bær. Svarttrosten vår er allerede på plass, det er bare en snau meter mellom oss, her vi driver med vårt på hver vår side av vindusruten. Rund og lubben stirrer den rett på meg og legger i seg av bærene. Villvinens sprakende rødgyldne farger danner bakteppe mot carporten i atriet og gir ro i sinnet. Ingen tvil er mulig, høsten er her!
Pussig med den mispelen, som etter hvert har blitt en stor busk, direkte etterkommer av en cotoneaster divaricatus innkjøpt for mer enn 40 år siden. Den trivdes ikke der den sto, men har gitt fra seg et utall avleggere, som altså denne som nå fungerer som bolig og matfat for svarttrosten vår. Busken ønsket åpenbart selv å bestemme hvor den ville slå rot og trives. Selvsagt gir dette tid for refleksjoner. Vi vil gjerne selv bestemme det meste i våre liv, Ikke minst når vi blir eldre. Lengst mulig i eget hjem er målet for svært mange av oss.
Jeg hørte og opplevde et foredrag forleden med tittel «Sutring og begeistring». Det gikk ut på å gjøre det beste ut av livet slik som det nå engang har blitt. For å fortsette refleksjonene på den hjemlige arena, går tankene til våre gode naboer her på feltet hvor vi bor. Blant alle vi kjenner, er også tre ektepar med omtrent samme fartstid i borettslaget. Vi trives sammen og har vært på både reiser, teater og konserter. Så møtes vi også i festlig lag, stadig oftere ettersom tiden jo går fortere og fortere med alderen, og merkedager som skal feires dukker opp som perler på en snor. Nyttårsaften tar vi på rundgang, i år er det vår tur til å begeistre og begeistres..
Fra spøk til alvor, ingen av oss har unngått sykdommer og triste tildragelser, men det er likevel livsglede midt i livsalvoret. Det å kunne bruke av sin tid på frivillighetsarbeid blant dem som har vært mindre heldige i livet, er også noe som gir mange gode øyeblikk tilbake.
Men, vi må for all del ikke bli helt tannløse — midt i vår begeistring! Det er fullt lovlig å reagere på urettferdigheter og overgrep, som vi her i Groruddalen har måttet tåle i rikt monn. Jeg tenker i første rekke på Huken pukk- og asfaltverk som har forsuret miljø og livskvalitet for befolkningen her oppe i årtier. Grorud Venstre har stått på barrikadene her sammen med de øvrige partier i dalen — bortsett fra Fremskrittspartiet. Også Arbeiderpartiet v/Libe Rieber-Mohn understreker at Oslo Aps vedtak om ikke å utvide Huken er krystallklart. «Godene må fordeles, Groruddalen trenger mindre belastende virksomhet», sier hun.
Hvorfor er for eksempel da ikke Huken for lengst besluttet nedlagt?
Tidlig i vår ble Oslo Vei A/S anmeldt til Oslo Politidistrikt og Økokrim for «graverende ulovligheter» i Huken pukk- og asfaltverk. Seks lokale foreninger sto bak et formidabelt arbeid. Det dreier seg om miljøkriminalitet, økonomisk kriminalitet og brudd på plan- og bygningsloven. Dette er nå et halvt år siden, og vi har ikke hørt et ord om nedleggelse. Regner med at Bydelsutvalget ville ha gitt lyd fra seg, hvis de var orientert. Dette er intet mindre enn hån mot Groruddalens befolkning! Privatpersoner med langt mindre lovbrudd på samvittigheten blir dømt og hengt ut i pressen til stadighet. Eller tar jeg feil?
Politikere står fram med fotogene, smilende ansikter og snakker om mulighetenes dal, mens Bård Folke Fredriksen mener at de mange negative vinklinger skader dalens omdømme. Han mener nok at det er bedre å tie og tåle.
Når jeg likevel nå har blitt varm i trøya, kan jeg betro dere at jeg i lang tid har sett meg lei på den kortsiktighet og manglende planlegging som preger politikken i Oslo og landet for øvrig. Jeg sier meg derfor enig i Eirik Endresens refleksjoner tidligere her i avisen, nemlig viktigheten av å gjøre tingene grundig fra starten, så vi slipper fordyrende «lappverksarbeid». Han kaller Groruddalen for Oslos uslepne diamant. For å makte å slipe diamanten, trenger vi langsiktige planer. Det burde ikke være vanskelig å forutse befolkningstilvekst, behov for skoler, barnehager og sykehjem etc. basert på forskning og langsiktig planlegging, også kalt general-planlegging.
Den romerske statsmannen Cato den eldre sluttet alltid sine taler i Senatet med følgende set-ning, som jeg har tillatt meg å tilpasse stundens alvor: Ceterum censeo HUKEN esse delendam!
Fortsatt god høst!
Anne-Karin Kjeldset