«Åtte år i opposisjon har vært åtte års trening i ydmykhet». Dette sa Høyre-representanten Solveig Seem med henvisning til en lokalpolitiker under debatten i fylkestinget om mistillitsforslaget mot fylkesrådet i Hedmark nylig.
Kommentar av Rolv A. Amdal – ansvarlig redaktør av HA
Det er å ta for sterkt i å hevde at mistillitsforslaget fra den borgerlige opposisjonen i fylkestinget skapte det store engasjementet blant folk flest. Folk flest bryr seg lite om det som skjer i fylkeskommunen fordi det ikke er så mye fylkeskommunen bestemmer lenger, spesielt etter at staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten i 2001.
Likevel er det grunn til å stoppe opp ved det som skjedde i fylkestinget. Mistillitsforslaget er historisk. Det er første gang noe slikt har skjedd i Hedmark fylkeskommune.
Parlamentarisme
Hedmark fylkeskommune har siden 2003 vært ett av fem fylker i Norge som har lagt en parlamentarisk modell til grunn for den politiske styringen av fylkeskommunen. Det betyr i praksis at fylket har en «fylkesregjering» (fylkesrådet) som har «all» politisk makt dersom partiene bak fylkesrådet har flertall i fylkestinget.
Opposisjonen på sin side henvises til en politisk ørkenvandring som ofte oppleves som ydmykende. Mistillitsforslag er det eneste virkemidlet den har. Men det blir mest som en demonstrasjon og et slag ut i løse lufta fordi flertallspartiene bak fylkesrådet selvfølgelig vil avvise mistillitsforslaget.
Formannskapsmodellen
Det var formannskapsmodellen som lenge var enerådende som styringsform i norske kommuner og fylkeskommuner. Det innebærer at folkets vilje, slik den kommer til uttrykk i valgresultatet, også gjenspeiles i kommunenes eller fylkeskommunenes utøvende politiske organ (formannskap og fylkesutvalg) fordi partiene får en representasjon i organene basert på den oppslutningen de fikk i valget.
Det sikrer alle samme informasjon om og innsikt i de politiske sakene som behandles og gir også opposisjonspartiene større innflytelse fordi de også kan delta i diskusjonen i det utøvende organet.
Men mange mente dette ikke ga klare nok politiske skillelinjer. Det politiske ansvaret ble angivelig også pulverisert.
Makta som rår
Derfor åpnet den nye kommuneloven, som trådte i kraft i 1992, for at norske kommuner og fylkeskommuner kunne velge en parlamentarisk styringsmodell i stedet for formannskapsprinsippet, som hadde vært enerådende i kommunene fra 1837. Parlamentarismen innebærer at den utøvende makt (regjeringen) – eller fylkesrådet i fylkeskommunene – utgår fra et flertall i den folkevalgte forsamlingen (parlamentet – eller fylkestinget). Opposisjonspartiene må pent finne seg i å stå fullstendig utenfor. Det er makta som rår.
Av kommunene er det kun Bergen som har innført parlamentarisme og har en «byregjering». Av landets fylkeskommuner er det i tillegg til Oslo bare fire som har valgt en parlamentarisk styreform; Nordland, Nord-Trøndelag, Troms og Hedmark. I de andre fylkeskommunene er det fortsatt formannskapsmodellen som gjelder.
Drastisk overgang
Overgangen fra formannskapsprinsippet til parlamentarisme er drastisk. Derfor har den også interessert statsvitere. Blant annet er det gjort flere undersøkelser av konsekvensene av parlamentarismen, også i Hedmark. (Hans Petter og Inger Marie Stigen: «Jakten på den gode styringsmodell. Evaluering av parlamentarisme i Hedmark fylkeskommune»)
I Hedmark har det vært flertallskoalisjoner siden innføringen av parlamentarismen. Først dannet Ap og SV fylkesrådet (2003-2007) og fra 2007 har fylkesrådet vært rødgrønt (Ap, SV og Sp). Med flertallet bak seg, har de rød-grønne «all» politisk makt i Hedmark. I statsviternes evaluering av parlamentarismen i Hedmark var en hovedkonklusjon at opposisjonen langt på veg vandret i «skyggenes dal».
Meningsløst
I en evaluering av alle de fire fylkene med parlamentarisk styring, heter det at en rekke av opposisjonspolitikerne påpeker at partiene som bekler rollene i fylkesrådet, blir såpass dominerende at det virker meningsløst å drive opposisjonspolitikk og at det brer seg en frustrasjon i partiene.
Representanter for flertallspartiene i fylkesrådene derimot var langt mer tilfredse og mente parlamentarismen både har styrket de folkevalgtes innflytelse og styring av fylkespolitikken – og også klargjort og rendyrket det politiske ansvaret.
Parlamentarismen har altså medført at de som sitter med makten stort sett er fornøyd, mens opposisjonspolitikerne frustreres mer og mer og finner mye av den politiske virksomheten meningsløs. Det eneste politiske virkemidlet de har, er å fremme mistillitsforslag mot fylkesrådet. Men det blir som et slag i lufta.
Vitalisering av folkestyret
Et viktig motiv for å innføre parlamentarisme var å vitalisere det regionale folkestyret. Det kan knapt noen si er skjedd, og det er et demokratisk problem at opposisjonspolitikernes avmaktsfølelse er langt sterkere enn i den «gamle» formannskapsmodellen.
Heller ikke de som sitter med makten er tjent med en opposisjon som går fullstendig i frø og ikke har noe annet virkemiddel til å påvirke fylkespolitikken enn å mistro fylkesrådet og forslå at det ikke er til å stole på (mistillit).
Parlamentarismen har ikke ført til noe økt politisk engasjement blant folk flest. Deltakelsen i fylkestingsvalgene er svært lav. Det kan også skyldes at fylkeskommunene har ansvar for relativt få saker som er viktige for befolkningens velferd. Dessuten har fylkeskommunene et svakere selvstyre enn kommunene, blant annet fordi fylkesnivået er underlagt sterk statlig styring og en sterkere regulering enn kommunene.
Skal en få en vitalisering av det regionale folkestyret, taler alt for å gjeninnføre formannskapsmodellen. Vi kan forstå at «åtte års trening med ydmykhet» må være nok. Hvem gidder til slutt å stille opp på noe slikt?
Teksten er hentet i sin helhet fra Hamar Hamar Arbeiderblad 19.10.2010
Klikk her for å komme til forsiden