Buskerud sin delegasjon besto av Åse Klundelien, Buskerud fylkeskommune, Gunn-Torill Homme Mathisen (V), Likestillingsutvalget i Buskerud, Linda Kristin Jakobsen og Anne-Grethe Kristiansen fra Betzy krisesenter i Drammen.
I stålende høstvær gikk konferansen av stabelen ved Pärnu college. Ikke mindre enn 130 deltakere fra ulike organisasjoner, politikere, politi, barnevern, helsearbeidere osv., fikk et nyttig innblikk i situasjonen i Estland, men også i Norge. Konferansen fikk bred omtale i lokale medier i Pärnu fylke.
Formål
Formålet med konferansen var å rette søkelyset mot vold i nære relasjoner og få beslutningstakere til å forstå hvor stort og omfattende dette problemet er.
Samtidig ønsker Likestillingsutvalget i Buskerud å få til en erfaringsutveksling om hvordan finansiere og drifte et krisesenter og hva det skal inneholde av tilbud for brukerne.
Vellykket
– Det var en vellykket konferanse og gledelig at så mange deltok. For Likestillingsutvalget var det viktig å få satt vold i nære relasjoner på dagsordenen i Pärnu, sier Gunn-Torill Homme Mathisen.
Hun er klar på at for å fremme likestilling mellom kjønnene og videre drift av krisesenteret var det nødvendig å få beslutningstakerne i Pärnu i tale.
– Det må erkjennes på politisk nivå at vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem og deretter må det handles, sier hun.
– Da Buskerud fylkeskommune var på besøk tidligere i høst, lovet Toomas Kivimägi, Pärnu bys ordfører, etter å ha blitt utfordret av Helge Stiksrud (V), å stille et hus til disposisjon for krisesenteret sentralt i Pärnu by, slik at senteret kan flytte fra de uhensiktsmessige lokalene i Sindi. Denne lovnaden minnet vi om flere ganger under besøket, sier Homme Mathisen.
– Begrepet Vold i nære relasjoner som vi nå bruker i Norge, var ukjent og uvant for konferansedeltakerne. De har hittil bare snakket om vold mot kvinner, sier Åse Klundelien.
– Likestillingsutvalget i Buskerud bidrar til opplysning og opinionsdannelse i Pärnu når det gjelder synet på denne type vold. Om et års tid bør det arrangeres en tilsvarende konferanse. Da håper vi å få se at et krisesenter er etablert i Pärnu by, og vi ønsker å støtte de idealistiske kvinnene som i dag arbeider tungt med på bekjempe familievolden i Pärnu fylke, sier Klundelien.
(Du kan lese om konferansen under bildene).
Velkommen
Både Andres Metsoja, Pärnus fylkesmann, Toomas Kivimägi, Pärnu bys ordfører, og Astrid Hindriks, leder av kvinneorganisasjonen hilste forsamlingen velkommen.
Konferansen ble ledet av en engasjert Epp Klooster som er leder for utdannings- og sosialavdelingen i Pärnu fylke.
Situasjonen i Estland og i Norge
Liina Järviste, forsker, representerte sosialdepartementet i Estland og snakket om likestilling, holdninger og situasjon i Estland.
Hun presenterte en stor undersøkelse som tydelig dokumenterte at det er langt igjen før man oppnår likestilling i Estland – på mange områder – og at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem.
Spesialrådgiver Åse Klundelien, Buskerud fylkeskommune, foredro om kampen for likestilling som startet på 1970-tallet og holdninger i Norge i dag. Hun snakket også om lovverket i Norge og om regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
Klundelien er tidligere fylkesordfører i Buskerud og stortingsrepresentant og har jobbet for likestilling gjennom et langt liv.
—Jeg ble kvotert inn i Fylkestinget og det er jeg stolt av, sa Klundelien, som ble den første og hittil eneste kvinnelige fylkesordfører i Buskerud.
– Politikerne må ta ansvar
Gunn-Torill Homme Mathisen (V), representerte Likestillingsutvalget og snakket om hvorfor og hvordan politikere må ta ansvar for å stoppe vold i nære relasjoner.
– Det er et politisk ansvar å sørge for at helsevesen og politi fungerer slik at vold kan forebygges, og hvis det skjer, at overgriperen kan straffes og hindres i å begå nye overgrep.
– Siden vi vet at det er store mangler i samfunnets innsats for å forebygge og forhindre vold, må kvinner og barn ha et sted å flykte til når de har vært utsatt for overgrep eller trusler om overgrep. Og nettopp derfor trenger vi krisesentrene, sa hun.
– Menns vold mot kvinner er et overgrep mot kvinners fundamentale friheter og fratar kvinner grunnleggende menneskerettigheter. Vold i familien er et stort samfunnsproblem som vi må ta tak i dersom vi skal oppnå likestilling mellom menn og kvinner.
– Vold er uakseptabelt. Du skal ikke slå din ektefelle eller dine barn, understreket Homme Mathisen.
(Du kan lese talen i sin helhet lenger nede i artikkelen).
Krisesenteret Betzy før og nå
Likestillingsutvalget i Buskerud hadde invitert med seg daglig leder Linda Kristin Jakobsen fra Betzy krisesenter og Anne-Grethe Kristiansen, som har jobbet som frivillig på Betzy krisesenter fra den spede begynnelsen for 30 år siden og dessuten sitter i styret. Jakobsen og Kristiansen holdt begge foredrag på konferansen.
Kristiansen fortalte om hvordan Betzy startet; dugnader, forsøk på å samle inn penger og fornektelse fra politikere av at problemet med familievold eksisterte. Hun fortalte også om hvordan krisesenteret ble organisert tidligere og viktigheten av å ha frivillige som tok vakter.
Jakobsen snakket om hvordan Betzy krisesenter driftes og finansieres i dag. Hun refererte en del statistikk og nyere forskning, blant annet at barn som selv har vært utsatt for familievold, eller har vært vitne til familievold, får hjerneskader som tilsvarer det barn med ADHD har. Denne type hjerneskader kan påvises ved tomografi.
– Ekte kjærlighet er fri for vold, sa Jakobsen og refererte til mottoet til Betzy krisesenter.
Erfaringer fra Estland
Mehis Mets, politisjef i Pärnu, snakket om politiets erfaringer og de begrensinger det estiske lovverket la på dem når det gjaldt vold i nære relasjoner.
Det oppsto et visst munnhuggeri mellom konferansedeltakerne og politimesteren i forhold til spørsmålet om politiet kunne fjerne en voldelig overgriper fra en familie. Mets mente at det hadde politiet ikke lovhjemmel til å gjøre, mens noen av konferansedeltakerne ble ganske sinte over å høre det.
Klundelien gjorde rede for norsk lovgivning på dette området, at en overgriper kan fradømmes retten til å oppholde seg i familien, og at han også kan merkes elektronisk, slik at politiet vil rykke ut og hente ham, dersom han bryter besøksforbudet.
Leder for krisesenteret i Pärnu / Sindi, Margo Orupõld, fortalte om senteret og hvordan det drives og erfaringene de har høstet etter knapt et års drift.
Andres Annast, som jobber i Sindi kommune, fortalte om deres erfaringer med vold i nære relasjoner. Ülle Pikma, leder for Pärnu yrkesutdanningssenter, snakket om erfaringer fra en støttegruppe for kvinner.
Det var ellers mange spørsmål og kommentarer i paneldebatten — det var tydelig at temaet engasjerte.
(Artikkelen fortsetter under bildene).
Fakta
•Likestillingsutvalget i Buskerud har hatt et mangeårig samarbeid med Pärnu i Estland, spesielt med en kvinneorganisasjon ledet av Astrid Hindriks som i årevis har kjempet for å få på plass krisesenter i Pärnu.
•Partene tok tidlig opp spørsmålet om kvinnerepresentasjon i politiske utvalg.
•Etter hvert har samarbeidet utviklet seg til å omfatte et mer generelt likestillingssamarbeid.
•Engasjerte kvinner fra Pärnu har flere ganger besøkt Betzy krisesenter i Drammen og latt seg inspirere.
•Pärnu fylke har også engasjert seg noe i denne saken, men det er ildsjelene i kvinneorganisasjonen som har stått på og ikke gitt opp.
•I november i fjor ble Pärnu krisesenter åpnet i Sindi kommune.
Gunn-Torill Homme Mathisen holdt denne talen på konferansen:
Hvordan kan politikere bekjempe vold i nære relasjoner?
Først av alt vil jeg takke for invitasjonen til å besøke Pärnu. Jeg har ikke vært i Estland tidligere og det er en glede for meg å besøke landet deres.
Når jeg står her i dag, så er det i form av mange roller. Jeg er selv en kvinne, en hustru, mor til tre, sykepleier og lokalpolitiker. Disse rollene former meg som menneske. Jeg vet at jeg er heldig som er vokst opp i Norge og jeg ønsker å gi mitt bidrag i kampen for å få på plass hjelpetiltak for voldsutsatte kvinner og deres barn her i Pärnu.
Oppdraget mitt er å argumentere for hvorfor og hvordan estiske politikere kan bekjempe vold i nære relasjoner. Det er viktig for meg å formidle budskapet om at vold ikke er akseptabelt. Derfor anser jeg denne talen som en av mine aller viktigste taler.
Jeg tror nemlig at jeg kan gjøre en forskjell, at hver og en av oss kan gjøre en forskjell. Vi må alle jobbe for å endre holdningene i samfunnet. Holdningsendringer skjer ikke over natten, så det gjelder å være sta og utholdende. Du og jeg må aldri slutte å tro at vi kan forandre verden. Vi kan ikke gi opp, derimot må vi rette blikket framover og jobbe målrettet for de sakene vi brenner for.
Det var det de gjorde, kvinnene som etablerte det første krisesenteret i Oslo. Det ble finansiert med offentlige midler. Det er 32 år siden. Det har vært en lang vei å gå i Norge for å komme dit vi er nå. Ting tar tid. Det var ikke før i år at Krisesenterloven kom på plass. Denne gir mellom annet den enkelte kommune ansvar for å gi innbyggerne sine et krisesentertilbud. Kommunene er også pålagt å lage handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.
Det er ved starten av denne lange veien Pärnu og Estland befinner seg nå. Jeg tror at samarbeidet mellom våre fylker er viktig og nyttig og kanskje våre erfaringer på dette området kan hjelpe dere på veien videre. Kanskje kan deres vei bli litt kortere enn vår?
I Norges er det mellom 8 000 og 16 000 tilfeller av voldtekt pr. år. 90% av sakene blir ikke anmeldt. Siden 2000 er hele 85 kvinner drept av sin partner eller en tidligere partner. Dette er uhyggelige tall! I en ny straffelov som trådde i kraft i år, øker de øvre strafferammene og det er et viktig signal.
Det er et politisk ansvar å sørge for at helsevesen og politi fungerer slik at vold kan forebygges, og hvis det skjer, at overgriperen kan straffes og hindres i å begå nye overgrep. Siden vi vet at det er store mangler i samfunnets innsats for å forebygge og forhindre vold, må kvinner og barn ha et sted å flykte til når de har vært utsatt for overgrep eller trusler om overgrep. Og nettopp derfor trenger vi krisesentrene.
For å lykkes må Estlands politikerne ikke benekte at familievold finner sted. Dernest må politikerne støtte økonomisk oppom de tiltak som har vist seg å fungere — herunder kommer krisesentrene.
Dere har engasjerte kvinner med brennende hjerter som har startet opp et krisesenter. Lokalet er ikke perfekt, men det har vært en begynnelse. Jeg forstår at fylket nå har lovet nye og mer velegnede lokaler til krisesenteret, og at dette ligger i sentrum av Pärnu. Dette gjør meg meget optimistisk!
Mye kan og bør utføres på dugnad når det gjelder istandsettelse av huset, men de faste utgiftene til driften må betales. Derfor er det viktig med økonomisk støtte til krisesenteret, like viktig som den moralske støtten.
Vold i nære relasjoner, eller familievold, må på den politiske agendaen i Estland. Politikere må føle et særlig ansvar for at samfunnet griper inn i familier der det er vold og trakassering, samtidig som vi søker å påvirke samfunnet til å endre sitt tradisjonelle syn på vold mot kvinner. Vold mot din ektefelle eller dine barn er ikke sosialt akseptert, det må være signalet fra landets politikere.
Vold kan være både psykisk og fysisk. Ofte er overgriperen ruset. Frykten for vold er ofte verre enn volden i seg selv. Mange barn vokser opp med vold som en del av hverdagen. Hva gjør dette med barna? Barn som er vitne til at en av foreldrene slår den andre, vil ofte få psykiske vansker.
Volden fører erfaringsmessig til store helseproblemer for den som blir utsatt for overgrep – som oftest kvinnen. Helseproblemene kan være de umiddelbare fysiske skadene på kroppen, men kan også gi seg utslag i angst, søvnvansker og depresjon.
Helsepersonell som ser de fysiske og psykiske skader offeret har vært utsatt for, må automatisk samle bevis for eventuell rettergang mot overgriperen. Helsepersonell må tilby medisinsk behandling til offeret, men samtidig informere om hvor man kan få hjelp, for eksempel krisesenter, bistandsadvokat og sosialhjelp.
Helsevesenet må også tilby hjelp til overgriperen slik at den voldelige adferden kan avlæres. Vold er uakseptabelt. Voldsutøvere må tas på alvor og tilbys å lære andre og mer hensiktsmessige måter å kommunisere på.
I Norge har "Alternativ til vold" åtte sentra rundt om i landet. "Alternativ til vold" (ATV) er en privat stiftelse med finansiering både fra det offentlige (stat/kommune), fond og private givere. ATV startet i 1987, da som det første behandlingstilbudet i Europa til menn som har volds- eller aggresjonsproblemer mot samlivsparter. ATV er nå et behandlings- og kompetansesenter på vold, med særlig vekt på vold i nære relasjoner.
Det kan være nødvendig at politikerne ber politiet skjerpe innsatsen mot vold i nære relasjoner. Denne type overgrep må ikke bagatelliseres eller forties, men straffes.
I Norge er det ikke noe som heter husbråk lenger, men derimot familievold. Vi har fått familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt og der det er store geografiske områder er det organisert familievoldsteam.
Når politiet får melding om familievold, har de stort fokus på barna. Politiet snakker både med barn og voksne når de kommer til hjem der det er meldt fra om familievold. De ser på hjemmet som et åsted. De sikrer bevis ved å ta bilder av hjemmet og familien. Avhør blir tatt opp på bånd. Politiet kan anmelde forholdet slik at offeret slipper å gjøre det. Politiet kan også om nødvendig tvangsflytte mannen ut av huset.
Menns vold mot kvinner er et overgrep mot kvinners fundamentale friheter og fratar kvinner grunnleggende menneskerettigheter. Vold i familien er et stort samfunnsproblem som vi må ta tak i dersom vi skal oppnå likestilling mellom menn og kvinner.
Vold er uakseptabelt. Du skal ikke slå din ektefelle eller dine barn.
•