Debatten om norsk kommunestruktur er så styrt av følelser for det vi kjenner at ethvert forsøk på en fornuftig og nødvendig tilnærming fører til toede hender og avmakt for det som må komme. Dagens kommunestruktur er ikke fremtidens kommunestruktur. Spørsmålet er om vi frivillig vil invitere nabokommunen på kaffe og kranselag, eller om vi foretrekker tvangsekteskap med staten som vigselsmann. Jeg foretrekker det første, men forventer det siste. Snart må vi si at Stortinget må ta ansvar for å tegne fremtidens kommunekart. Å tro noe annet er dessverre naivt.
Noe av det vanskeligste med politikerrollen, er å være uenig med velgerne sine. De du skal representere, og de du ønsker skal stemme på deg ved neste korsvei. I det siste har jeg flere ganger hørt mennesker rundt meg si at jeg mister stemmer hvis jeg fortsetter å si at kommuner skal og må slås sammen. Ja, jeg gjør kanskje det. Men jeg er også sikker på at jeg ikke oppfyller de forventningene som ligger til meg som politiker, dersom jeg ikke sier det — og ikke mener det.
De følelsene som ligger i debatten om kommunestruktur handler om identitetsfølelse og kjærlighet til en kommune som lenge har gitt oss den trygge rammen og det gode velferdstilbudet vi trenger for å leve et godt liv på vår måte. Det er bra, men det er en politikers plikt å ikke bare tenke på fortiden og nåtiden — men også fremtiden og det utfordringsbildet vi vet vi vil stå overfor. Det er ikke et spørsmål om billigere kommuner, men et behov for å klargjøre oss for også fremover å kunne sette norske kommuner i stand til å gi innbyggerne det de trenger og det de har krav på. Det handler om kvalitet, kunnskap og kompetanse i velferdstilbudet.
Kravene til kommunal tjenesteyting vil være annerledes om ti år, tjue år og femti år, enn det vi ser i dag. Antall eldre over 65 år vil fram til 2040 stige med 65 prosent, antall 80-åringer vil mer enn dobles og antall 90-åringer vil bli ti ganger høyere. Dette gir blant annet problemer med å dekke behovet for arbeidskraft i helse-, pleie- og omsorgssektoren.
For en tid tilbake skrev Fædrelandsvennen en artikkel om lokale Høyre-ordførere og -varaordførere som mente at vi i fremtiden måtte senke kravene til eldreomsorgen. De hadde unektelig et poeng, men de trenger ikke å få rett. Mange norske kommuner vil i fremtiden få problemer med alene å gi innbyggerne et tjenestetilbud som er godt nok. Flere oppgaver vil måtte flyttes nedover til kommunene, og vi vil komme til i større grad å åpne for private aktører og frivillig sektor. Men først og fremst vil utfordringene kreve større enheter, som gir sterkere fagmiljøer. Den utstrakte bruken av interkommunalt samarbeid viser oss allerede nå at mange kommuner er for små til å kunne gi innbyggerne et tilbud med god nok kvalitet og kompetanse.
Dagens kommunestruktur står i sterk kontrast til dagens reelle bo- og arbeidsmarkedsområder. Mange av kommunene har rett og slett ikke lenger mulighet til å ta et helhetlig grep om blant annet næringsutvikling, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester, blant annet innen helse og omsorg.
NHO-sjef John G. Bernander sa følgende til Dagens Næringsliv for noen uker tilbake: — Stortinget må ikke abdisere fra sin fordømte rolle, nemlig å sikre den forvaltning av landet som gir best mulig resultat. Frivillighet har ikke gitt noen storm av resultater.
Jeg tror at nasjonale politikere på et tidspunkt må ta ansvar og si at kommunekartet må tegnes på nytt. Ingenting hadde vært bedre enn om kommunene selv kunne gjort det. Sagt at vi har et felles ansvar for på en best mulig måte å løse de utfordringene det fremtidige velferdstilbudet står overfor.
Tenk om Agder kunne gått foran. Tenk om Alf Gottfred og Ivar kunne satt seg ned sammen med Helge. Tenk om Arne og Arild kunne sett for seg en fremtid sammen. Tenk om Per Sigurd, Torhild, Solveig og Arne kunne tenke seg å sitte i samme kommunestyresal. Debatten om kommunestrukturen er allerede langt over termin, og ingenting tyder på annet enn en trang fødsel, med Stortinget som jordmor.
Noen kommuner har tatt saken i egne hender, kjørt lokale prosesser og tegnet nye kommunegrenser. Altfor mange har ikke gjort det. Jeg ser ikke politisk lederskap i dagens tannløse debatt om fremtidens kommunestruktur. Snart må vi sette et kryss i kalenderen og si at når fristen går ut, tar noen andre over. Klarer vi ikke på egen hånd å snakke med naboen, må noen andre gjøre det for oss.
Å endre tunge strukturer er krevende, tar tid og fordrer mot, men jeg er sikker på at om ti år kan vi ikke holde fartsgrensen og likevel passere et rådhus for hvert tiende minutt. Vi vil få færre kommuner, og vi vil få større enheter. Noen kommuner vil fremdeles ha de samme grensene som i dag. Kanskje er det de aller minste og mest perifere, kanskje er det de største og mest sentrale.
Prosessen vil være tøff, konfliktfylt og følelsesladet. En sak som i så stor grad styres av følelser og identitet, er krevende. Det må den også være. Det å stikke hodet i sanden av redsel for velgernes dom, er ikke å lytte til befolkningen, men å lukke øynene for de vanskelige valgene. De vanskelige valgene der følelser og identitet vil være viktig, men der fornuften må bevege oss fremover. Valg som krever politiske ledere som tar andre hensyn enn redselen for fremtidige valgresultater. Også her på Agder. Hvem tør å snakke om dét i neste års lokalvalgkamp?