Narkotikapolitikk på ville veier?

18 års erfaring som sosionom ved fengsler i Oslo ga innsikt i innsattes stadig økende narkotikaproblemer.
Jeg arbeidet på hjelpesiden og min erfaring med narkomane var mangelfull. De første leksjoner fikk jeg av de narkomane selv, som oftest var svært realistiske og innsiktsfulle. Selvsagt var de motiverte for behandling, skriver Anne-Karin Kjeldset i Aftenposten Aften 3. august 2010.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 14 år siden.**

Anne-Karin Kjeldset

Foto: Reidar Lerdal

Jeg ble kjent med aktuelle behandlingssteder i østlandsområdet og fikk bistand fra disse til forvernsamtaler for å kartlegge mulighet for overføring etter Fengselslovens § 12. Behandlingen skulle vare utover fengslingstiden, med rehabilitering, oppfølging og ikke minst ettervern. Slik gikk det ikke. Behandlingsstedene satte stopp for behandling i soningstiden, men kunne tilby opphold ved løslatelse. Årsaken var at klientene selv skrev seg ut etter 2/3 soningstid. Så vidt jeg erindrer var det svært få som benyttet seg av tilbudet etter endt soning.

Jeg deltok i flere kurs, også nordiske seminarer i regi av Justisdepartementet og kurs på Hjellestadklinikken i Bergen. Alle omhandlet narkotika og behandling. Videre fikk jeg innblikk i "tvangstanken" i behandlingen, og svenske erfaringer med Hasselakollektivene, hvor klientene ble hentet tilbake ved uteblivelse, om nødvendig med politiets hjelp. Det viste seg etter noen år at tvang hadde liten hensikt, man mente at hvis den narkomane etter 3 måneder ikke var i stand til å nyttiggjøre seg behandlingen, hadde den ingen mening.

Jeg blir nedtrykt og lei meg når velmenende sjeler tar til orde for heroinassistert behandling, eller leser om de tusener som står i behandlingskø. Etter min mening er også forslaget om å innføre 24-timers behandlingsga-ranti etter avrusing et skudd i tåken. At Stoltenbergutvalget tar til orde for en human og fordomsfri narkotikapo-litikk høres vakkert ut.

Er det å være realist det samme som å være inhuman eller fordomsfull?

Storbergets forslag til radikal forandring av norsk narkotikapolitikk, gir virkelig kuldegysning. At han ikke ønsker å fengsle narkomane for bruk, er forståelig. De fleste sakene jeg hadde, dreide seg om mange straffbare for-hold, hvor stoffbruk bare var ett av flere. Det er fullt mulig å unnlate å fengsle for bruk uten å avkriminalisere. Altså at bruk alene ikke medfører umiddelbar fengsling, men det er ofte svært vrient å skille mellom bruk og salg, noe som burde være allment kjent.

Venstre er et sosialliberalt parti som kombinerer frihet for den enkelte med ansvar for fellesskapet.
Det gode liv skapes av frie mennesker som tar egne valg og føler ansvar for sine omgivelser. Dette innebærer at menneskene er likeverdige, at de er fornuftsvesen og kan skille mellom rett og galt. Venstre har også tatt til orde for at det er på tide å ta de narkomane på alvor. Jeg er helt enig, i den forstand at vi for å kunne målbære våre liberale prinsipper også overfor våre narkomane, må være villige til å ta dem med på laget som likeverdige. Vi må erkjenne at de faktisk har et valg, og ikke plassere dem i offerrollen.

Man må arbeide i mange år med misbrukere for virkelig til fulle å forstå og gjennomskue den narkomanes manipulerende måte å opptre på. Effektivt og lettvint blir forståelsesfulle sosialarbeidere, snille leger, menneskelige tilsynsførere og progressive dommere driblet av banen. Dette fører til at misbrukeren i stor utstrekning blir overlatt til sin destruktive livsførsel, til skade for seg selv, sin familie og ikke minst samfunnet. Det er i primitive samfunn at enkeltindividet får gå under på egen hånd.

For liberalismens store klassiker, John Stuart Mill, var det selvsagt at individets frihet aldri får skade andre.

Friheten til å fortsette sitt misbruk på familiens bekostning, på sykepenger, sosialhjelp, og/eller langing samt friheten fra å behøve å medvirke til meningsfull behandling, er selvsagt ikke uttrykk for noen humanitet i dypere mening. Det er faktisk med på å påskynde overdosedødsfall og død. Behandlingsinstitusjonene har i stor utstrekning opplevd svingdørsproblematikken.

Jeg ønsker å tilkjennegi mitt syn på en feilslått narkotikapolitikk. Det har blitt gjort mye godt arbeid for å hjelpe de narkomane. Hjelpen har imidlertid i altfor mange år vært splittet opp, slik at den narkomane selv har fått fritt spillerom, med de nederlag dette har medført for vedkommende. La oss ikke sementere den mangel på konsekvent politikk som har hersket. Det er ikke å undres over at vi er på overdosetoppen. Verst er det kanskje at vi IKKE har maktet å hindre rekrutteringen.

Narkotikaproblemet i Norge er et trist kapitel, men det må ikke lenger være slik at et enkelt parti kan ta enkeltforslag til inntekt for sin politikk. Vi må få tverrpolitiske og tverrfaglige utvalg over hele landet, som jobber sammen om og med forpliktende kontrakter. Narkotikaproblematikken må sees som et hele, hvor man klargjør på forhånd hvor i systemet enkeltvedtak kan ramme, og handle deretter.

Ved å utvide akuttmottatk til å vare i tre måneder, vil man kunne skreddersy videre behandlingsopplegg. Selv om stoffmisbruk er tillært og må avlæres, er det individuelle forskjeller hva angår tidligere erfaringer og sykdommer som livsførselen fører med seg. Det synes ganske klart at de "helt slitne" trenger spesiell omsorg, men jeg mener at tiltak må sees i sammenheng som nevnt ovenfor, slik at utilsiktede konsekvenser unngås i de øvrige misbrukergrupper.

Videre må psykiatrien komme på banen allerede i skolesituasjonen for å fange opp og hindre rekruttering. Intet må spares for å unngå at ungdom havner i narkotikahelvetet.

Anne-Karin Kjeldset
Grorud Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 14 år siden.**