Innlegg av Hans Martin Storø – Nord-Trøndelag Venstre
Når vi etter et tiår med fellesvalutaen skal vurdere hvordan den har påvirket utviklingen i Europa og verdensøkonomien, er det mange faktorer som fortjener oppmerksomhet. Vi må erkjenne at for folk som bor i land som Nederland, Belgia, Luxemburg og i tilgrensende områder i Tyskland og Frankrike, har Eurosamarbeidet bidratt til en betydelig forenkling i dagliglivet for alle de som passerer landegrenser daglig, og tidligere måtte forholde seg til mange forskjellige valuta. På samme vis har bedrifter som kjøper og selger varer på tvers av landegrensene i eurosonen, kvittet seg med den risiko som tidligere valutasvingninger medførte. Når landene i Europa tidligere hadde fastkurssystemer som låste valutaene fast mot hverandre, kom det alltid kriser som sprengte slike valutasystemer. Som eksempel kan vi nevne 1992, hvor finske mark, svenske kroner, norske kroner og britiske pund, en etter en ble presset ut av fastkurssystemet og tvunget til devaluering. For en Finsk bedrift som hadde inngått kontrakt om kjøp av råvarer i Tyskland, ville det medført en økning i bedriftens kostnader med denne kontrakten på 10-20%, som man etter innføringen av Euro unngår da Finland og Tyskland nå har samme valuta.
De ulikheter i økonomisk utvikling som framprovoserte disse devalueringene, vil imidlertid fortsatt utvikle seg i mellom landene i eurosonen. Når de nå skal leve med samme valuta og rentenivå, vil de ikke ha noen mulighet til å korrigere for ulikhetene i økonomisk utvikling. Forskjel i konkurranseevne vil kunne gi økonomisk stagnasjon og stor arbeidsløshet i enkelte land, mens andre land vil kunne oppleve en økonomisk høykonjunktur og overoppheting som bl.a. vil kunne gi økt inflasjon og svært høye boligpriser. Dette vil da igjen medføre problemer for ungdom å etablere seg, og fare for krakk i boligmarkedet og gjeldskriser for folk med normal økonomi når presset i økonomien har knekt den økonomiske veksten. Med forskjellige valutaer kunne en slik utvikling unngås med ulikt rentenivå og justering av valutakursene.
Vi har imidlertid i løpet av det siste året sett hvordan fellesvalutaen også gir omfattende problemer for landene i eurosonen, når de får stor gjeldsbelastning. Faktum er at når muligheten til å fastsette sitt eget rentenivå og justere valutakursen, er tapt for det enkelte land i eurosonen, er bare justeringen av den offentlige pengebruken tilbake som virkemiddel for den enkelte nasjon. Når en for stor økonomisk vekst skal dempes, blir den enkelte regjering tvunget til å redusere de offentlige utgifter og øke skatter og avgifter for å redusere den private etterspørselen i samfunnet. Slik vil man lett få en situasjon med privat rikdom og kommunal fattigdom, som gjør det vanskelig å løse velferdsoppgavene i samfunnet, når man er i en økonomisk høykonjunktur. En lavkonjunktur vil derimot kreve økt offentlig pengebruk til både drift og investeringer for å dempe veksten i arbeidsledigheten, og øke befolkningens samlede inntekter for å bidra til økt etterspørsel. Samtidig som skatter og avgifter bør reduseres for å redusere kostnadene til næringslivet og øke folks kjøpekraft.
Dette vil imidlertid medføre at staten øker sine utgifter og reduserer inntektene, som for de fleste land gir store underskudd på statsbudsjettet, og store lånebehov. Så har vi nå fått demonstrert hvordan den store gjeldsbelastningen i de Søreuropeiske landene har skapt omfattende markedsuro og negativ økonomisk utvikling, da fellesvalutaen også bidrar til å hindre disse landene til å ta nødvendige grep for å komme seg ut av gjeldsproblemene. Når et land opplever en økonomisk stagnasjon vil en reduksjon i valutakursen og et lavt rentenivå bidra til en stimulering av økonomien og redusere behovet for stimulering via statsbudsjettet, slik vil behovet for opplåning for å finansiere den offentlige økonomien reduseres, samt at statsobligasjonene sin verdi reduseres i takt med reduksjonen i valutakursen og dermed bidra til å redusere disse landene sin gjeldsbyrde.
Dermed har vi nå fått demonstrert hvordan bruk av stimulering via statsbudsjettet ikke kan benyttes som virkemiddel for å få en nasjonal økonomi ut av en resesjon, når landet er en del av en valutaunion som eurosamarbeidet. Det kan derfor være grunnlag for å konkludere med at dersom en felles valuta skal gi et overveiende positivt bidrag til den økonomiske utviklingen i Europa, vil det med all sannsynlighet kreve av at befolkningen får en mobilitet, geografisk og kulturelt, tilsvarende den som befolkningen i USA har.
Når det ble fattet vedtak i EU om opprettelsen av en felles valuta, fikk Danmark og Storbritannia unntak fra denne bestemmelsen, og de har derfor full frihet til å videreføre bruken av henholdsvis kroner og pund for egen del. EU sine bestemmelser er imidlertid krystallklare, alle nye medlemsland skal innføre fellesvalutaen Euro når deres økonomiske situasjon er i henhold til de bestemmelser EU har satt for overgang fra nasjonal valuta til fellesvaluta. Dersom Norge pånytt skulle beslutte å søke medlemskap i EU, vil vi med vår økonomiske situasjon bli forpliktet til å innføre Euro fra første dag. Dette er et tilstrekkelig grunnlag for å trekke den konklusjon at det bør være uaktuelt for Norge å søke medlemskap i EU, uavhengig av alle andre konsekvenser et medlemskap i unionen vil få.