I forbindelse med skolestart har det vært skrevet og debattert en del rundt det nye lovfestede tilbudet om leksehjelp for de minste elevene. Venstre er ikke imot leksehjelp i seg selv, men tror ikke leksehjelp i den form regjeringen nå innfører den er riktig virkemiddel for å heve kvaliteten på opplæringstilbudet til elevene.
Spørsmålet om leksehjelp illustrerer en ulikhet mellom partiene når det kommer til prioriteringer innen skolen. I Venstre har vi lenge vært opptatt av å styrke den skolen vi allerede har framfor å smøre ressursene utover flere timer og tiltak. I Venstre ønsker vi å bruke nye midler i skolen til å øke lærertettheten og til å heve kompetansen til lærerne. Fordi vi vet at dette styrker undervisningen og elevenes utbytte. Vi har en god skole i Stavanger, men vi kan alltid bli bedre. Og det er politikeres oppgave å legge til rette for at den kan bli bedre. Venstre mener at det best gjøres gjennom å styrke den undervisningen vi har, mens regjeringens visjoner framstår som mer uklare. Jeg etterlyser en klarere visjon fra regjeringen. Er det heldagsskolen de ønsker å innføre gjennom dette halvhjertede forsøket på å forlenge skoledagen?
Da saken om leksehjelp var oppe i oppvekststyret i Stavanger før sommeren var det ikke lenger et spørsmål om å være for eller mot. Det var allerede bestemt fra Stortingets side at dette tiltaket skulle gjennomføres. Diskusjonen i oppvekststyret gikk på hvordan leksehjelpen skulle organiseres. Kommunene står nemlig fritt til å organisere hjelpen slik de måtte ønske. Men det som er helt klart fra departementets side er at når det gjelder finansieringen av tilbudet så er det lagt fagarbeiderlønn til grunn. Dette betyr at staten kun finansierer en leksehjelp med assistenter og ikke med pedagoger.
Denne forutsetningen var bakgrunnen for at Venstre fremmet følgende forslag i oppvekststyret: «Organisering av leksehjelptilbudet bør følge Kunnskapsdepartementets føringer og finansiering, og på denne måten sette standard og forventning hos foreldre og elever, og dermed sikre lærerne tilstrekkelig tid til kjerneoppgaver — undervisning, planlegging og vurdering». Forslaget ble støttet av hele oppvekststyret. Bakgrunnen for forslaget var å understreke hva som lå til grunn for finansieringen og gi et signal til våre skoler om at det ikke ble forventet noe mer i forhold til det tilbudet som ble gitt. Staten har betalt for at assistenter skal hjelpe med leksehjelpen og da kan det ikke forventes at det er pedagoger som skal gjøre det. Og jeg reagerer når kunnskapsministeren går ut og skaper skyhøye forventninger hos elever og foreldre rundt dette leksehjelptilbudet, når vi vet at realiteten er en helt annen. Det gjør det vanskelig både for skoleledelsen på den enkelte skole og for oss lokalpolitikere. Forventningene blir mye høyere enn det er grunnlag for å finansiere.
Da saken ble diskutert i oppvekststyret kom det fram flere ankepunkter ved den nye leksehjelpsordningen. For det første er dette en frivillig ordning og man er redd for at dette kan medføre at de som virkelig har behov for det ikke deltar. De som er tilhengere av denne nye ordningen argumenterer med at den vil virke sosialt utjevnende og at det er selve hovedpoenget med leksehjelpen. Til dette er det å si at det for det første ikke er et så omfattende tilbud at det vil være avgjørende i forhold til det å drive sosial utjevning. Det er selve skolen som er vårt viktigste middel for å drive sosial utjevning og da er det etter min mening selve undervisningen som er det viktigste. Det at alle barn i dette landet får samme grunnopplæring og at alle barn etter det står fritt til å velge utdanning og yrke. Dessverre ser vi i praksis at skolen ikke er så sosialt utjevnende som vi skulle ønske, men det gjør det bare enda viktigere å satse på selve undervisningen. De svakeste elevene ville vært lettere å plukke opp dersom man heller valgte å styrke undervisningen framfor å tilby frivillig leksehjelp.
Det ble også diskutert i oppvekststyret hvorvidt det virkelig var rett å legge leksehjelpstilbudet i første til fjerde klasse. De som er tilhengere av dette argumenterer med at dette er starten på en lang skolekarriere og at det er viktig å legge grunnlaget for gode rutiner tidlig. Dette kan så være, men det er samtidig viktig å huske på at det først er senere i skoleløpet at trykket tar seg opp i forhold til lekser. Og naturlig nok blir også leksene vanskeligere etter hvert som man blir eldre. Dette kan bety at det vil være vanskelig for enkelte foreldre å følge med og være i stand til å hjelpe barna med leksearbeidet. De fleste foreldre vil kunne hjelpe barna sine med lekser de første årene, mens både den ene og den andre kan føle at det blir vanskeligere ettersom diktanalyse, fremmedspråk og mer komplisert matematikk gjør seg gjeldende som pensum. Derfor er det flere som har hevdet at dersom man først skal lovfeste et tilbud om leksehjelp så burde dette tilbudet vært gitt på høyere trinn.
Det er mange argumenter for og mot det nye og lovfestede tilbudet om leksehjelp, men til syvende og sist så handler det om prioritering av ressursene i skolen. Og ingen skal være i tvil om at Venstre ønsker å prioritere ressursene inn mot undervisningen. Vi ønsker å styrke den undervisningen vi allerede har, og det gjør vi best ved å øke lærertettheten og ved å styrke kompetansen til lærerne.
Denne kommentaren er også publisert i Rogaland Avis her >>