I 1998—99 jobbet jeg som leder av regionkontoret for internasjonale Røde Kors i Sør provinsen av Afghanistan, med kontor i Kandahar. Naimi var min nestleder og kamerat. Etter
invasjonen av Afghanistan i 2001 mistet vi kontakten. Etter nesten 10 år fikk jeg endelig
kontakt med Naimi igjen. For to dager siden fikk jeg en e-mail hvor det stod:
«I was searching to find you out, finally I managed, in todays high tech world, no one can be lost.» Den fornyede kontakten gjorde at mitt gamle engasjement ble vekket til live igjen.
Jeg var imot invasjonen av Afghanistan, noe jeg også gav offentlig uttrykk for. Hvis de storpolitiske aktørene hadde holdt sine klamme hender vekk fra Afghanistan, og i stedet
prøvd å hjelpe landet uten egeninteresse, ville utviklingen vært en helt annen. Det skjedde ikke, invasjonen kom, og der er vi på niende året. Det er den harde realitet.
Hva nå da? Skal vi trekke oss ut eller skal Nato-styrkene fortsatt bli værende? For noen er dette enkelt. Natostyrkene bør trekke seg ut umiddelbart. For meg og veldig mange afghanere
som har levd under et Taliban regimet, er nok dette ikke like enkelt. Det er ingen tvil om at de ville tatt over igjen og gjeninnført sitt forferdelige regime hvis de militære styrkene trakk seg ut. For de av oss som har opplevd å se mennesker bli hengt, torturert, banket opp, hatet mot kvinner, – ja et folk som ble nektet alle elementære menneskerettigheter, er dette ikke noe alternativ. De som ønsker at vi skal trekke oss ut umiddelbart kan ikke ha forstått hva Taliban står for, verken ideologisk eller praktisk.
La meg ta et par eksempler fra min erfaring med Taliban. På den tiden jeg var i Afghanistan var det Røde Kors som i all hovedsak stod for helsestellet i landet. Blant annet drev vi et sykehus i Kandahar. For å gjøre amputasjoner ved sykehuset, som det var mange av på grunn av alle landminene, måtte en religiøs leder (mullah) forespørres. Denne mullahen var ikke
medisinsk utdannet, men en analfabet gartner. Flere ble nektet amputasjon og døde som konsekvens av det. En morgen kom en av mine medarbeidere på jobb skamslått. Etter at vi fikk gitt han førstehjelp, fikk vi greie på hvorfor han ble slått. Det alle stedsværende religiøse politi (les; Gestapo) hadde stoppet han og funnet ut at skjegget ikke var en mannsneve langt.
Daud, en av sjåførene ved kontoret vårt, ble urettmessig dømt for en ulykke han ikke var ansvarlig for. Han ble fengslet og slått. Etter en stund fikk han anledning til å kjøpe seg fri fra
dommen. Familien var helt avhengig av hans inntekt og konsekvensen var at en av hans søstre ble solgt til en gammel mann for å bli kone tre eller fire. Daud ble fri, men søsteren ble
«fengslet» på livstid.
Konsekvensen av å trekke de militære styrkene ut av Afghanistan i dag, vil være å si ja til Taliban igjen. Å si at en vil trekke seg ut, men er også mot Taliban, er kun en teoretisk øvelse.
For å hjelpe Afghanistan ut av den ulykksalige situasjonen de er i, må FN overta hovedrollen. Det humanitære arbeidet må få 1. prioritet og de som kan samfunnsbygging må på banen.
De militære kreftene må ennå være tilstede, men spille annenfiolin.
Olav Kasland,
tidligere bistandsarbeider,
Bø Venstre