Jeg håper det betyr at man vil bøye seg for den store folkelige motstanden som har vært lokalt i Hardanger, forøvrig i Hordaland og i hele landet mot denne kraftlinja. Denne saken handler både om lokaldemokrati, miljøvern og lokale arbeidsplasser. Både de berørte kommunestyrer og et samlet fylkesting har vært mot denne kraftlinja, og ønsket en sjøkabel, og begrunnelsen er at dette vil være svært skjemmende i den vakre og unike Hardangerfjorden, redusere naturopplevelsen og gå ut over lokale arbeidsplasser i turistnæringen etc. Regjeringens hovedargument synes å ha vært at det er en kraftlinje i luft som vil gi sikrest forsyningssikkerhet til Bergen og fylket forøvrig. Og det har vært hevdet at selv om en sjøkabel vil bli mye dyrere så er det ikke på grunn av prisen at man ikke velger dette, men altså på grunn av at det ikke vil gi så stor sikkerhet, særlig fordi et brudd vil det ta månedsvis å reparere. I Aftenposten i dag siterer bystyremedlem for Arbeiderpartiet i Bergen Odd Rambøl fra konklusjonen i «Sammendrag Statnetts kabelvurdering». Det heter der:»Det vil være teknisk mulig å etablere en sjøkabelforbindelse fra Sima til Samnanger, som forventes å ha en akseptabel kapasitet og driftssikkerhet. På grunn av de høye kostnadene vil en slik løsning ikke være samfunnsøkonomisk lønnsom. Gjennom offentlig policy og de krav og rammebetingelser Statnett er underlagt, kan Statnett ikke søke konsesjon for en slik løsning.»
Vel, det er mulig dette sitatet er tatt ut av en sammenheng som ville gitt en noe annen valør på Statnetts syn. Men for meg synes det allikevel å lyde fornuftig at det er økonomien som har spilt inn her. For hvis en ser på dette argumentet om forsyningssikkerheten til Bergen for strøm så er det noe som virker rart. Det hevdes altså at en sjøkabel ikke gir god nok sikkerhet. Men hva er «god nok»? Det er sikkert riktig at en luftlinje gir bedre sikkerhet enn en sjøkabel. Men kanskje trenger vi ikke reise på første klasse hva angår sikkerhet, men at turistklasse holder. Slik jeg har oppfattet det er Bergen i dag hovedsaklig forsynt av to kraftlinjer. Hvis derfor den ene faller ut, slik det visstnok var nære på sist vinter, ville det bli stor krise. Enkel logikk tilsier at dersom det blir etablert en tredje linje, slik at det blir 3 og ikke 2 linjer som skal forsyne Bergen må jo sikkerheten øke dramatisk. Og går det ikke da an å leve med at en sjøkabel er litt mer usikker enn en luftkabel. Samlet sett er jo forsyningssikkerheten øket dramatisk. Sannsynligheten for at 2 av disse linjene skulle falle ut på en gang må jo være svært, svært liten. Særlig tatt i betraktning hvis det er riktig at de 2 eksisterende aldri har falt ut ( eventuelt hvis det har skjedd hvordan taklet man det?), eller som det heter, at en luftlinje kan repareres på timer, i motsetning til en sjøkabel hvor man snakker om månedsvis. Jeg tror det er nevnt opp til 8 måneder som en sjøkabel har vært ute av drift. Og til det siste vil jeg si: Denne vanskeligheten med å reparere en sjøkabel tror jeg ikke noe på, dersom man har en beredskap og setter i gang en reparasjon umiddelbart, kan det bare ikke ta måneder.
Et annet viktig aspekt i denne saken er hensynet til lokaldemokratiet. Slik jeg har oppfattet det har alle berørte kommunestyrer og Hordaland fylkesting samlet gått ut og krevet sjøkabel. Da må vi også forutsette at de har vurdert forsyningssikkerhet for strøm til Bergen og fylket forøvrig. Det betyr at man er villig til å leve med den sannsynligvis mikroskopiske usikkerheten som jeg har redegjort for ovenfor. Selvfølgelig har regjeringen et overordnet ansvar i Norge. Men er det godt demokrati av storsamfunnet å overkjøre lokaldemokratiet på denne måten. Mitt svar er nei. Hvis Bergen og de øvrige kommunene og fylkestinget i Hordaland kan leve med denne usikkerheten så må også regjeringen tore det.
Et annet aspekt i denne saken er at den illustrerer hvor dårlig forholdene er lagt til rette for alternativ energi, som f.eks. vindkraft, bioenergi, jordvarme. Statoil og Statkraft skal satse milliarder på utvikling av vindkraft i Storbritannia, fordi regjeringen der har lagt opp til et støttesystem for slik energi som gjør det lønnsomt for disse selskapene å satse der. Hvorfor kunne ikke dette vært gjort i Norge? Da ville vindkraft kunne vært en betydelig energikilde i Hordaland. I Danmark dekkes ca 20 % av det private strømforbruket fra vindkraft. Norge, og særlig Vestlandet, burde aldeles ikke ligge dårligere an rent naturmessig. Det har vært lokal motstand mot vindmøller i Norge. men så kunne også dette vært forelagt lokalpolitikere i Hordaland. Vil dere ha vindmøller og på den måten ytterligere øke forsyningssikkerheten og isteden spare Hardangerfjorden for en luftkabel? Men så lenge staten ikke har laget et akseptabelt økonomisk støttesystem for slik kraft er dette lite aktuelt foreløbig. Det er også andre muligheter for å avlaste forbruket av strøm som må overføres i kraftlinjer eller sjøkabler, nemlig biovarmeanlegg basert på flis eller søppel. Det kjøres stadig brennbar søppel fra Norge til Sverige til energigjenvinning. Likeledes kunne mer satsing på jordvarme til oppvarming og varmegjenvinning fra sjøvann bidra til reduksjon av elektrisk energi. Og ikke minst er det stadig mye å hente på energiøkonomisering i både offentlige og private bygg.
Gustav Søvde
bystyremedlem for
Venstre i Skien
